Gullkornpris for store norske leksikon-kampanjen

Gullkorn_2009

Kunnskapsforlaget og Geelmuyden.Kiese er tildelt Gullkornprisen 2009 i kategorien Årets produktprofilering for lanseringen av Store norske leksikon på nett. Gullkornjuryen la særlig vekt på kampanjens troverdighet og store redaksjonelle gjennomslag.

Her er juryens uttalelse:

”Denne kampanjen fremstår som en kreativ og kunnskapsbasert PR-kampanje som har lyktes med et konsept som når flere målgrupper. Kampanjen er godt integrert og samordnet mot de samme strategiske mål. Samtidig inkluderer den en variert bruk av virkemidler. Spennende bruk av sannhetsvitner og allianser har gjort kommunikasjonen effektiv og svært sannferdig. Produktet er pakket inn på en slik måte at det fremstår med en høy grad av troverdighet, og en særdeles planmessig pressekampanje har gitt redaksjonelle oppslag langt over det man skulle tro var mulig for et kommersielt produkt” heter det i Gullkornjuryens begrunnelse.

Ord: Dagfinn Fjelddalen

Over til fienden

Over til fienden

– What? Skal du selge deg selv nå?

Det er noe jeg hørte fra journalistvenner før jeg begynte i Geelmuyden.Kiese. Jo da, disse tankene slo også meg, for jeg var tross alt blitt vant til å «avkle makta, avdekke usannheter og utøve samfunnsoppdraget fra folket». Kommunikasjonsrådgivere, derimot, «selger seg til høystbydende, har en skjult agenda, og vinner frem gjennom elleville maktnettverk».

Tull. Begge deler.

Jeg er glad jeg etter noen uker som intern i Geelmuyden.Kiese har kommet nærmere en komplettering av mitt fragmenterte verdensbilde. Myter er og blir myter. Vi ligger her i hver vår skyttergrav og plaffer i vei ved første anledning. Iblant er det noen som vifter med det hvite flagget og overgir seg til fienden, men flere skulle kanskje gjort det. Om så bare for en kort stund.

Jeg føler meg ganske sikker på at en tid i et kommunikasjonsbyrå vil gjøre enhver journalist bedre egnet til å utøve faget sitt. På samme måte vil journalistisk erfaring kunne gjøre kommunikasjonsrådgivere bedre. Strengt tatt er vi alle bare pianister i den store sammenhengen, selv om vi i begge leire har det til felles at vi vil forandre noe i samfunnet vi lever i. Der journalister står fritt til å velge hvilke saker de vil skrive, står kommunikasjonsrådgivere fritt til å velge hvilke kunder de vil jobbe med. Journalister har sin Vær Varsom-plakat, GK har sin.

Men det finnes sorte får overalt, i begge bransjer. Mange kommunikasjonsdirektører ute i offentlig sektor og privat næringsliv synes å tro at det å arbeide med informasjon er synonymt med å hindre journalisten fra å få tak i lederen for virksomheten. Noen byråarbeidere mener det viktigste er å gjøre som kunden befaler.

Vi er alle mennesker. Ryggmarkrefleksen når kjæresten din sier at «neida, det er ingenting altså», er å grave enda dypere – da kan du banne på at det er noe der. Det samme gjelder for journalister, når man opplever at noen prøver å skjule noe. Derfor bør det være selvsagt å drive kommunikasjonsrådgivning med integritet og åpenhet. Det bør ikke finnes et alternativ dersom man vil opparbeide vedvarende tillit hos sine oppdragsgivere. Man legger ikke lokk på ting, og man prater ikke folk etter munnen.

De samme prinsippene lever de fleste journalister etter. Så hvor vil vi? Er skyttergravskrigen mellom bransjene egentlig sunn, fordi det får soldater på begge sider til å yte sitt beste? Eller bør vi legge ned stridsøksene?

Man må i det minste respektere hverandres fag. Begge bransjer er utskjelte og begge er gjensidig avhengige av hverandre, men begge er der for å bli. Det selv om kommunikasjonsbransjen fremdeles er en vilter ungdom i tjueåra, mens mediebransjen nærmer seg AFP.

Ord: Håkon Høgetveit

Ukas mediefigur: Hans Geelmuyden

Hans

Vi har i dag mottatt forslag om å kåre svinet (som opphav til influensa(via @sindreholme)), Bjarte Baasland (via @Anders_WAO) og ”PR-gudfaren” som Propaganda kaller han, altså vår egen Hans Geelmuyden (via @arnte), til ukas mediefigur.

Vi takker for gode innspill og kårer i all beskjedenhet sistnevnte til ukas mediefigur. Begrunnelsen er enkel. Vi siterer årets Gullkornjury:

Hans Geelmuyden er både en bransjens nestor – og ”enfant terrible”. Ingen tviler på hans kompetanse – og om det kniper, tar han også halve regningen …

På vegne av Hans: Takk for alle gratulasjoner, online og offline!

Ord: Espen Skoland

Fra sammenstøt til hyggetreff

Gullkorn_2009

For en bransje som er vant til å stikke fingeren i øyet på hverandre, ble årets Gullkorn-arrangement et kjærkomment hyggetreff. Vår egen Hans Geelmuyden ble tildelt bransjens hederspris, og mottok den med dannelse og takknemlighet. Gullkorn markerte starten på en normalisering av landets PR-bransje.

Geelmuyden mottok prisen fordi han ifølge juryen er “den mest betydningsfulle enkeltpersonen for bransjen som helhet”.

Da GK-er Christopher Mortensen ankom arrangementet ble han møtt med “Øøhhh… Er dere her da?” fra en konkurrent. Da han senere på vegne av Norsk kunnskapsforlag takket for prisen for beste produktprofilering, kunne Christopher kontre: “Ja, vi er faktisk det”.

Kort tid etter at jeg selv begynte i Geelmuyden.Kiese i januar 1994, meldte vi oss ut av bransjeforeningen i protest. Det var en viktig og nødvendig handling, men det er fryktelig lenge siden.

At vi nå kan bidra til å legge ned sverdene og samarbeide om å heve bransjens anseelse i landet, er gledelig. Gårsdagens hyggelige bransjetreff viser at tiden er moden, og at det er fullt mulig å ha en god tone uten at alle nødvendigvis er medlem av den samme foreningen.

Og på vegne av Geelmuyden og oss andre; takk for alle gratulasjoner, online og offline!

Ord: Stein Jacob Frisch

Varsom?

Kjendis

I Vær Varsom-plakatens paragraf 4.7 står det ”Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning (…)”.

I går leste jeg denne overskriften på Dagbladet.no: Kjendisrapper politianmeldt for vold.

I meldingsteksten siterer avisen et innlegg rapperen skrev på Twitter.

Fra jeg leste artikkelen, tok det meg nøyaktig et halvt minutt å kopiere inn sitatet i Twitter-søket og å identifisere rapperen.

Jeg betviler sterkt det allmenne informasjonsbehovet i saken og lurer: Bryter Dagbladet Vær Varsom-plakaten ved å indirekte identifisere rapperen?

Ord: Anne Jahr

Sosiale medietrender for 2010

Medietrender

Hva kommer til å endre seg i den sosiale mediesfæren i 2010?

Vil røykepauser bli erstattet med Twitter-pauser? Har e-posten sett sine beste dager? Og vil lister og nisjenettverk gjøre sosiale medier mindre sosiale og mer eksklusive?

David Armano spår seks nye trender for den sosiale mediesfæren på  Harvard-bloggen Conversation Starter (via @tgodag).

Hva tror du kommer til å kjennetegne den sosiale mediesfæren i 2010?

Ord: Espen Skoland
Bilde: blog.northstarmanifesto.com

Oppdatert 6. november 2009

Flere henger seg på David Armanos spådommer og ser inn i den sosiale mediefremtiden. Derrick Daye og Branding Strategi Insider, spår på bloggen 9 digitale trender for 2010 (via @db).

Bloggmakt

Conversation

Vi tar for gitt at den fjerde statsmakt informerer offentligheten om det som er viktig. Men det er ikke alltid at kronikkredaktørens oppfatning av hva som er viktig samsvarer med allmennhetens. Kronikkredaktøren som velger og velger bort, utøver publiseringsmakt.

Kronikkredaktørene har et luksusproblem og et stort ansvar. Når man mottar hundrevis av kronikker daglig er det helt nødvendig å drive et nøye seleksjonsarbeid. Men basert på hvilke kriterier? Kronikkredaktørene velger ikke bare å trekke frem det som er kvalitet, de publiserer det de selv mener fortjener oppmerksomhet. Kanskje kan dette forklare den mytiske statusen en kronikkredaktør som Knut Olav Åmås har. Å få publisert en kronikk i Aftenposten eller Dagens Næringsliv er et kvalitetsstempel. Det er få som kommer gjennom nåløyet.

I blogosfæren har enhver makt over sin egen publisering . I innlegget ”Kvinna + blogg = Makt!” i svenske Aftonbladet skriver sju bloggere at nettopp det som skiller bloggerne fra de tradisjonelle mediene er at ”vi själva har tagit makten över publiceringen. Vi bestämmer själva vad vi vill dela med oss av och inte.”

Kronikkredaktørene er få. Bloggerne er mange. Når en bloggtekst får oppmerksomhet i blogosfæren er det fordi et større antall mennesker mener at teksten er viktig. Den makten over publiseringen som bloggerne har er muligheten til å lenke, henvise og referere. Tekster som blir lenket til ofte, får høyere rank hos Google. ”Digger” nok folk teksten din, får teksten høy rank hos Del.icio.us og Digg.no. Det generer enda mer trafikk til bloggen.

I det henseende er internettet naturlig demokratisk . Det er kun det som masse folk mener er viktig, som får oppmerksomhet. I de tradisjonelle mediene blir enkelte trukket frem av en liten mengde. I blogosfæren blir enkelte trukket frem av en stor mengde. Bloggerne representerer den demokratiske publiseringsmakten. Den åpne makten.

Det er i blogosfærens natur som miniatyrsamfunn at alle har en plass. I blogosfæren er du alltid innenfor. Selv de som sitter på fortauskanten og observerer nedenfra har makt til å ”digge”. Det blir interessant å se hvordan det demokratiske eksperimentet som er blogosfæren utvikler seg videre.

Ord: Anne Jahr
Bilde: Kris Hoet

Grillsesong for pølse-Hanssen

Pølse-Hansen

Fortjener Hanssen å bli stekt i sitt eget fett?

Vår egen Hans Geelmuyden går i dag hardt ut mot Bjarne Håkon Hanssen i Dagsavisen. I motsetning til avisens politiske redaktør, mener Hans at Hanssens kommunikasjonshåndtering rundt overgangen til PR-bransjen står til stryk. Ikke uventet har kommentaren møtt kritikk.

”Hanssens største feilgrep er at han hele veien har kommet med halvsannheter. Det er den feilen han begår hele tida. Mediene driver ham fra skanse til skanse fordi han ikke er åpen. Han fortjener å bli stekt i sitt eget fett, slik han blir nå. Forsøket hans på å framstille seg som et offer overfor mediene er patetisk fra en av samfunnets fremste tillitsvalgte. Man må forholde seg til dem åpent og ærlig, gjør man ikke det går det galt, sier Geelmuyden og legger til at «kommunikasjonsfaglig står denne håndteringen til stryk». I vår bransje lever vi av å utøve skjønn, og da helst godt skjønn. Når han har utøvet så dårlig skjønn, og til og med har løyet, blir selvsagt tillitstapet stort”, sier Hans i Dagsavisen.

Særlig én frase fra sitatet ovenfor har fått mye oppmerksomhet, både i aviser og på nett – sitatet som får oss til å se en resignert eksstatsråd på grillen.

Som kommunikasjonsrådgivere vet vi at aviser elsker språklige bilder. Vi vet også at slike bilder blåses opp, og at de ofte kan ta fokuset bort fra de viktige argumentene. Slik tar man altså en risiko ved å billedliggjøre poenger.

La meg derfor kort oppsummere Geelmuydens kritikk.

Kommunikasjonsfaget er et komplisert og krevende yrke. Man blir ikke nødvendigvis en dyktig rådgiver fordi man har et stort og makttungt nettverk. Det tar tid å lære seg faget.

I tillegg til forståelsen om hvordan makt flyttes gjennom relasjoner og prosesser, kreves det som kommunikasjonsrådgiver inngående kunnskap om historiefortelling og medias dynamikk. Hvilken arena befinner man seg på? Hvilken rolle har man, og hva skal man si? Alt dette danner grunnlaget for når og hvordan man kommuniserer, hvilke kanaler man velger å ta i bruk, og hvilke inntrykk man skaper.

Som kommunikasjonsrådgiver stilles det i tillegg høye krav til strategisk kunnskap, til åpenhet, ærlighet, og etterrettelighet – spesielt gjelder dette for Hanssen, som kommer fra stillingen som statsråd, og som står svært nær noen av landets viktigste beslutningstakere.

Hanssen har bommet både på taktikk og på historiefortellingen. Han har misforstått medias dynamikk. Og han har brutt viktige moralske kodekser. Derfor fortjener håndteringen kritikk.

Om det skal brukes animalsk eller vegetabilsk fett under grillingen blir en smakssak.

Ord: Espen Skoland
Bilde: Stefano A

Ukas mediefigur: Karita Bekkemellem

Karita Bekemellem

Karita står fjellstøtt som kvinne.

Etter 20 år i politikken, nesten på toppen av maktens tinder, er det nådeløst å få avskjed. Jeg forstår godt at behovet for å fortelle sin historie er sterkt. Det er også det Karita Bekkemellem nå gjør med et brennende rødt hjerte.

”Mitt røde hjerte” fremstår som en meget åpen og ærlig bok. Så åpen og ærlig at det er vanskelig å forestille seg at hun har onde hensikter. Den handler om henne og episoder i hennes liv.  Episoder fra oppveksten, episoder med en alkoholisert far, episoder fra politikken og episoder fra Arbeiderpartiet, episoder om hersketeknikker og selvfølgelig den voldsomme episoden å få sparken som statsråd.

Når du blir dyttet ned fra maktens topp skal det noe til å lande fjellstøtt i bunn. Ditt sosiale nettverk og liv gjennom 20 år snur ryggen til deg. Det å føle seg urettferdig behandlet er en meget menneskelig reaksjon. Når personen som lokker fram denne følelsen i tillegg er landets Statsminister, skal det mot til for å fortelle om episoden offentlig.

Da handler det ikke om å ta det som en mann, som hodejeger Per-Andrè Manum mener. Menn ville lagt lokk på saken, døyvet smerten med alkohol og overført arvesynden til neste generasjon, slik historien fra Karitas bok viser.

Karitas kommunikasjonshåndtering rundt egen lansering og bok er ryddig. Den får til og med konsekvenser, skal vi tro Dagbladet. Derfor er ukas mediefigur Karita Bekkemellem, og ikke Bjarne Håkon Hansen.

Ord: Henrik Nielsen ansvarlig for medietrening og krisetrening i Geelmuyden.Kiese

Polyteknikk og kapselpolitikk

Hans Geelmuyden

Da blir det ro om saken, sier Trond Giske ifølge Karita Bekkemellem i dagens utgave av VG. Det er makten som snakker. I rolige tider får den nemlig operere i det skjulte.

Tirsdag inviterte Polyteknisk forening til plenumsmøte. Spørsmålet som ble stilt, var ”Hvem har i realiteten makten når viktige samfunnsspørsmål debatteres?”. Debatten omhandlet den skjulte makten. Hvor finner vi den, hvordan skjuler den seg, og hvem har den konsekvens for?

Vår egen Hans Geelmuyden pekte i hovedinnlegget på mekanismene, maktdynamikken og konsekvensene. Han påstod at han aldri hadde opplevd mer offentlig makt enn i siste 4 årsperiode, og forklarte hvordan gruppene som er inne i varmen bruker makten sin til å sikre egne interesser. Han introduserte ”Piken med svovelstikkene”; gruppen som faller utenfor, som den skjulte makten ikke slipper inn. Sprøytenarkomane, arbeidsledige, asylsøkere, eldre, fattige barn, små næringsdrivende, og alle andre som ikke har en organisert stemme i ryggen. Gruppene makten ønsker ro fra, slik at den kan fortsette å utøve makt i fred.

Frank Aarebrot viste til virkemidlene, fendrene makten gjemmer seg bak: Etatene, direktoratene, ombudsmennene og utredningene.

Guri Hjeltnes, Ingjald Ørbeck Sørheim og Elin Ørjasæter, deltok også i panelet, og var stort sett enige om at skjult makt er et demokratisk problem.

Så hvordan løser man da problemet?

Jo, med åpenhet. Har man ingen virkemidler igjen for å påvirke beslutninger, da truer man med åpenhet. Det er jo nettopp dette Giske ønsket å unngå når han diskré på bakrommet hvisker om ro.  

Hele debatten kan ses her.

Ord: Espen Skoland

Neste Side »


Hva er GK Forum

GK Forum skal være den bloggen i skandinavia hvor du kan lære mest om kommunikasjon. Den er skrevet av ansatte i Geelmuyden.Kiese, et av skandinavias ledende kommunikasjonsbyråer.

Vis kun innlegg fra

Arkiv

november 2009
m t o T f l s
« okt    
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
30  

RSS – Abonner på GK Forum

Besøk våre hjemmesider

Følg oss på Twitter

Del på Del.icio.us