Dr. Preben og Mr. Hyde

Preben Aavitsland lever et dobbeltliv på Twitter. På dagtid er han lege og toppbyråkrat. Om kvelden hamrer han løs på kristenfolket. Kan man skille mellom privatliv og yrkesliv på nett?

Avdelingsdirektøren i Folkehelseinstituttet, Preben Aavitsland, har starten en personlig Twitter-krig mot Jesus. Nylig kalte han Jesus for stalinist. Da bikket det over for mange av hans followers. Provoserende, mener Vårt Land. En privat ytring på en privat Twitter-konto, mener Aavitsland selv.

I de tradisjonelle mediene er spillereglene mer eller mindre satt: media er et offentlig rom. Men hvor går grensen på internett?

Aavitsland har lenge operert med to Twitter-profiler. En offentlig, @Prebenspandemi, og en privat, @Prebens. Han er tydelig på å skille de to: Jobbkontoen brukes til saklig informasjon og vurderinger i kraft av hans stilling ved Folkehelseinstituttet, mens privatkontoen brukes til personlig refleksjon og meningsutveksling. Blant favorittaktivitetene privat, er harselas med religion og Operaen.

Men er Aavitslands publikum i stand til å skille mellom rollene?

Aavitsland mener Twitter er som en bardisk; uhøytidelig. Den formelle debatten finner sted i avisspaltene. Det er bom! På noen få år har internett gått fra å være et anarkistisk rom for anonym meningsbrytning, til en åpen arena for offentlig polemikk. I dag skriver de fleste av oss under fullt navn både på Twitter, Facebook og i andre sosiale nettverk. Noen av oss oppgir til og med jobbtittel. Med jobbidentiteten et tasteklikk unna den private kontoen, vil derfor Aavitsland aldri være helt privat.

Når publikum oppfatter Privat-preben og Byråkrat-preben som den samme, er konsekvensen at Aavitsland misbruker sin egen maktposisjon. Enten han vil eller ikke, kan publikum oppfatte at Aavitsland bruker yrkesstatusen til å flytte makt han ikke har krav på. Det provoserer.

Spillereglene i de sosiale mediene er i modningsfasen. Fra Aavitsland-saken kan vi trekke lærdom: Jo mer innflytelse man besitter i kraft av sitt virke, desto vanskeligere blir det å skille mellom rollene, også på nett. Og jo nærmere samtale og fagfelt kommer hverandre, desto større er sjansen for en rollesammenblanding.

Dr. Preben kan henge som Mr. Hyde ved bardisken, men ikke på Twitter – selv ikke på privaten.

Ord: Espen Skoland (saken står også på trykk i Dagbladet)

#OMDØMMEfail

Kan PR i sosiale medier redde tilliten til et selskap i krise, spurte undertegnede i Kampanje, mandag. Spørsmålet er inspirert av en storm av ”fail”-meldinger mot NSB i sosiale medier etter talløse forsinkelser i vinter.

Saken har vakt engasjement. Det gleder oss! Men enkelte kommer nok i skade for å ta et tradisjonelt kommunikasjonssyn og overse mulighetene som ligger i de sosiale mediene.

For eksempel hevdes det at tilstedeværelsen i sosiale medier kan bli en sovepute for NSB, og at ”NSB kun kan redde eget omdømme ved at togene begynner å gå i rute” (se kommentarfeltet). Analysen inviterer til følgende spørsmål: Dersom NSBs omdømme avhenger av at toget er i rute, er det da noe poeng for NSB å kommunisere i det hele tatt?

Kommunikasjon i sosiale medier handler om evnen til å skape engasjement og invitere andre mennesker inn i historien. Vår poeng er at NSB kan tilrettelegge for at pendlerne selv kan bidra til å løse situasjonen. Det kan ta 30 år før Norge får en velfungerende jernbane. La oss for all del la informasjonsgruppen i NSB beholde jobben.

Facebook har gjort det. Det kunne vært en tomhjernet adresseliste med annonser, men ble i stedet en arena for kreativitet og engasjement gjennom åpne applikasjoner i 2007. Apple har gjort det samme på iPhone: Noen enkle tastetrykk og du kan utvikle alt fra finn-din-nærmeste-taxi-applikasjoner til kona-er-bortreist-for-helgen-jeg-er-åpen-for-en-runde-applikasjonen. Slik har de tilrettelagt for brukernes engasjement rundt egne produkter.

Selvsagt må også NSB-ledelsen gå på barrikadene for bedre norsk samferdsel, men de trenger ikke gå alene.

Ord: Espen Skoland og Dagfinn Fjelddalen
Bilde: aslakr

#NSBfail

NSB tvitrer mens passasjerene hutrer. Kan PR i sosiale medier redde tilliten til et selskap i krise, spør undertegnede og DagfinnKampanje.com i dag.

Diskuter gjerne saken videre på bloggen. Hallogen og Henriette Hedløv har allerede tatt ballen.

Ord: Espen Skoland
Bilde: kjetil r

Vem vinner det svenska valet?

Jag får ofta frågan om vem jag tror vinner det svenska valet. Svaret är att det beror på hur det närmaste halvåret ser ut. Vem som tillåts att sätta agendan.

Uppdelningen i politiska block har aldrig varit så tydlig i svensk politik som nu. Redan på förhand vet väljarna att det finns tre vänsterpartier som vill bilda en regering och därmed putta ut den sittande högerregeringen, som består av fyra partier. Tidigare har detta varit mer otydligt. Nu är det två lag som står mot varandra.

En konsekvens av detta är det bara finns två personer som kandiderar till statsminister, sittande moderaten Fredrik Reinfeldt och utmanaren Mona Sahlin, Socialdemokraterna. Detta påverkar det politiska landskapet i grunden.

I dagsläget leder det rödgröna blocket i opinionsmätningarna, men ledningen är knappt större än en normal variation mellan två mätningar. En knapp rödgrön fördel kan ändå skönjas, men å andra sidan utklassar Fredrik Reinfeldt sin motståndare Sahlin i alla förtroendemätningar dem emellan. Ska man tolka svenska folket bokstavligt just nu vill de byta regering, men inte statsminister.

De borgerliga partierna kommer så klart att använda sig av detta. Ju mer det blir en kamp om vem som kan styra Sverige, desto större fördel för Reinfeldt. Mona Sahlin har heller inte gjort sin politiska hemläxa. Hon ställer upp med en koalition som inte riktigt orkat bli politiskt överens. Det kommande året kommer att präglas av en rad tillfällen där det politiska vänsterblocket uppvisar sin oenighet. Det kommer att skada Sahlins trovärdighet.

Regeringen har å sin sida emot sig att försvara den rådande politiken. Denna regering har gjort en rad omfattande förändringar. Normalt sett vinner man inte i opinionen, i alla fall inte på kort sikt, när man genomför förändringar.

För regeringen som försvarar den rådande politiken är det lätt att hamna i skottgluggen och avkrävas ansvar för allt som inte fungerar i Sverige. Därför är regeringen glad att Saabaffären till slut löste sig. Det är egentligen intellektuellt svårt för någon att beskylla regeringen för att allt för få köper Saabar (vilket var grundorsaken till Saabs problem). Men oppositionen hade inte gjort sitt jobb om den inte, trots det, hade skyllt en nedläggning av Saab på regeringen.

I senaste partiledardebatten utkristalliserades tre huvudfrågor som valåret i hög grad kommer att handla om: regeringsduglighet, jobb och arbetslöshet samt den nya sjukförsäkringen (som regeringen infört). Enkelt uttryckt kan man säga att Reinfeldt kommer att vinna frågan om regeringsduglighet, att det är ganska jämt i jobbfrågan och att sjukförsäkringen kommer att vara Sahlins huvudangreppslinje.

De rödgröna vinner om de lyckas att få valrörelsen att bli en enda lång granskning av regeringens politik. Alldeles särskilt om de i och med detta lyckas att flytta fokus från att de inte är politiskt överens inom det egna blocket. Att skylla den globala ekonomiska krisen på regeringen blir svårt. Men det kommer inte att hindra de rödgröna från att beskylla regeringen för dess konsekvenser, som ökad arbetslöshet och budgetunderskott i statskassan.

Fredrik Reinfeldt kommer att sitta kvar som statsminister som frågan handlar om just det, om vem som kan styra Sverige. Regeringen kommer troligen också att få hjälp av en återhämtande konjunktur, där finansministern då och då kan revidera ner prognoserna för arbetslösheten och revidera upp dem för statens finanser.

Alla svenska val är jämna. Det kommer också detta att bli. Jag tror inte att det är avgjort förrän valdagen.

Salmer fra perrongen

Nede på stasjonen tidlig en morgen står alle togene så pent på rad. Mann på lokomotivet sveiver i et håndtak. Tøff tøff tøff tøff toget står.

Igjen.

Før kunne vi trøste oss med at det i alle fall var verre i Albania, men nå har det visst blitt bedre der også. En vanlig pendler i Oslo-området ventet i 2009 cirka 2 uker på forsinkede tog. For meg tilsvarer det 120.000kr i honorarer. Eller 40% av min årlige ferie.

For NSB handler dette om mer enn å få togene i rute. Det handler om å bevare et statsmonopol som har motbevist sin rett til livet gjennom årtier. De tre årene før nye togsett er på plass og flere dobbeltspor er bygget vil bli krevende for NSB. Støyen vil øke. Misnøyen likeså. Skal de overleve som monopol er første skritt å slutte å behandle oss på perrongen som togreisende, men å se oss som kunder.

Kunder venter ikke tålmodig på neste tog. De finner alternativer. En ny undersøkelse viste at majoriteten av elbilbrukere var tidligere togreisende. Ikke SUV-folk. Det kan bli trangt i kollektivfeltet fremover.

Det er en enorm kommunikasjonsoppgave å overtale noen til å vente tre år på et presist tog. Et absolutt minimum må være relevant informasjon på perrongboards. Dette må være landets mest attraktive reklameplasser. Hvor ellers møter du mennesker som står i to uker og stirrer på betalt reklame.

Var jeg reklamemann ville jeg sporenstreks hoppet på muligheten. Tenk deg headingene:

”Rolex – presis på atomsekundet”

”Nye Skoda – Heller sist i køen enn først på toget”

”Jotun – vi garanterer at tørketiden vår er raskere enn ventetiden din”

Men det er noe sørgelig over perrongen i disse dager. Menneskene har mistet motet, togene har mistet kjøreledningen og gradestokken har mistet bunn. Ingen reklamerer der lenger. Bortsett fra NSBs markedsavdeling. Men de har sporet av de også.

I dag ble ventetiden gjort kortere av reklameplakaten ”Tid for tog”. Og dette er bare den siste i rekken av gullkorn. Forrige uke ble vårt stygt forsinkede tog innstilt og vi ble kastet av ved Billingstad. Gjennom snøføyken lyste NSB-plakaten mot oss med teksten: ”Opp med hånden alle som stemmer for tog”. Et par tok oppfordringen, men det var med knyttede never.

Ord: Christopher Mortensen
Bilde: aslakr

Mat, mat, mat

Foto: thejerk Lisens: CC-by-nc-nd-2.0

I Sydkorea följs varje ny skål med mat som sätts fram på bordet av en förklaring för den okunniga långnäsan vad den nya rätten är bra för: ”Det här är bra för gallan”, ”Det här hjälper dig att smälta maten”, ”Det här får din hy att skimra”. Smakar maten dessutom bra, är det en bonus. Detta är en syn på mat som sträcker sig hundratals år tillbaka i tiden.

I vår del av världen, för några hundratals år sedan, handlade mat för det stora flertalet om att få bränsle för att kunna arbeta och för de ytterst få med de ekonomiska möjligheterna som en sann njutning där man åt tills man kräktes och därefter började om igen.

När så alla fick möjlighet att äta sig mätta och efter att den industriproducerade maten kom in i våra liv har mat mest handlat om snabbhet och mängd. Snabbt ska det gå – att laga och äta och mycket ska det vara! Antagligen är bägge dessa värderingar en rest från den tid då det tog lång tid att både tjäna ihop födan och tillreda den – för att sedan i alla fall inte vara tillräcklig för att mätta hungrande magar.

Våra mor- och farföräldrar bär med sig erfarenheter av hunger, det är förståeligt att när de fick möjligheten så åt de som hundvalpar, det vill säga så mycket det gick. Jag kommer ihåg hur min skrangliga, lilla mormor med lysten blick greppade slickepotten och gjorde rent den kallnade stekpannan från stekflottet – bättre än en delikatessbit tryffel för en kvinna som växte upp på landet i början av förra seklet.

Men, hur kommer det sig att vi fortfarande inte har kommit längre i utvecklingen? Det börjar nu bli ett par generationer sedan det fanns egentlig svält i Norden. På dessa två generationer har kvinnorna börjat förvärvsarbeta, männen har börjat vara hemma med barn och vi har totalt ändrat vårt sätt att arbeta. Min mormor skulle inte förstå vad någon av mina närmaste vänner gör på jobbet; IT-konsulter, informatörer, copywriters, consumer marketing managers…

Så varför är det så svårt att få till stånd en ändrad inställning till mat? Varför inte äta det kroppen behöver när man är hungrig? Komplettera med vad som är gott och njuta i lagom mängd?

Vi har ju onekligen börjat intressera oss för vad vi stoppar i oss och det är kanske ett första steg, även om det tycks vara långt mellan ord och handling. Matdebatten är global och många nya rön kommer från landet i väster. I USA är Michelle Obama den viktigaste opinionsbildaren i fetmadebatten och det är hennes utspel såväl PR-konsulter som matindustri bör hålla ögonen på.

Andra viktiga frågor under 2010 kommer sannolikt att bli:

  • Salt i maten. En debatt som tagit fart i USA, men inte nått Norden än.
  • Matens miljö- och klimatpåverkan. Trots att vi vet att det bästa vi kan göra ur klimatsynpunkt är att välja bort kött och äta mer grönsaker så ökar köttkonsumtionen i Sverige.
  • Matproduktion och socialt ansvar. Hur ser det ut på kaffe-, banan- och kakaoplantagen?
  • Säker mat. Kan vi lita på producenterna och deras märkning?
  • Förpackningar. Hur vi kan göra skyddande förpackningar som är miljömässigt försvarbara och där inte förpackningen bidrar till att vi kastar onödigt mycket av innehållet.
  • Vem ska laga maten? Du själv eller fabriken?

Ord: Åsa Elm

Flanellkritikken

De fleste av oss brukte barndommen på å riste av oss frykten for hva som ble sagt bak vår rygg. Da jeg gikk i 8. klasse var det som ble sagt bak min rygg det som definerte meg.

Når ingenting ble sagt bak min rygg, var alt i orden. Når det ble snakket om meg bak ryggen min, hadde jeg antakelig gjort noe galt som å ta på meg feil skjorte. Flanellskjorter har aldri vært særlig hipt i Bærum hvor jeg vokste opp, og det hendte at jeg tok på meg en slik en. Kritikken plaget meg, for jeg syntes at akkurat den flanellskjorta var ganske fin.

Med Twitter har vi fått adgang til det som blir sagt om oss, uten filter, med og uten @ foran profilnavnet vårt. Nå må vi ta stilling til om flanellkritikken er verdt å lytte til.

Twitter-snakket i 2009 har fortont seg som babbel fra en gjeng synsere, journalistspirer, salgskåte bedriftsledere og gjengrodde kommunikasjonsrådgiverne. ”Relasjonsbyggere”. Vi skal ikke bry oss om alt disse skjeggenissene sier. Men skal jeg spå året 2010, vil jeg spå mindre babbel, færre fjøsnisser og flere profesjonelle opinionsdannere på Twitter. Altså mindre av flanellkritikken, og mer av de seriøse tilbakemeldingene det er verdt å lytte til. Om det skjer, vil det vise at Twitterfolket endelig har fått av seg sparkebuksene.


Ord: Anne Jahr

Hva tror du skjer med Twitter i 2010?
Etterlat gjerne en liten kommentar under!

Drittungen til GK

Jeg har blitt ansatt i kommunikasjonsbyrået Geelmuyden.Kiese!

Den 10. september holdt jeg et kort innlegg om sosiale medier under Kommunikasjonsforeningens Høstseminar i Bergen. Jeg fikk hjertet i halsen et lite sekund da jeg midt i innlegget så meg om i salen og oppdaget Hans Geelmuyden på første rad. Etter sesjonen gikk jeg bort og hilste på han, og ble raskt invitert på lunch hos GK. En ting ledet til en annen, og etter en svært grundig intervjuprosess signerte jeg den 1. desember arbeidskontrakt.

I pressemeldingen som ble publisert i dag sier daglig leder Stein Jacob Frisch følgende:

– Even kombinerer kommunikasjonsteft og ungdommelig pågangsmot med lærevillighet. Han har inngående kjennskap og praktisk erfaring med hvordan sosiale medier kan flytte makt. Vi sier at GK skal være det stedet i Skandinavia der man kan lære mest om kommunikasjon, og vi er glade for at Even vil utforske kommunikasjonsfaget hos oss.

Jeg har blitt ansatt som prosjektkoordinator i full stilling. Den 4. januar begynte jeg i ny jobb, og har så langt fått et svært godt inntrykk av min nye arbeidsplass. Jeg kommer til å jobbe mye mot sosiale medier, og gleder meg til å dele kunnskapene mine med GK og GKs kunder.

Vi er allerede godt igang med å utvikle GKs tilstedeværelse i og strategi for de sosiale mediene. Tiden fremover blir utrolig spennende.

Jeg håper du vil følge GKs profil hos Twitter, så får du med deg alt som skjer. Du kan også bli tilhenger av GK på Facebook. Vi har store ambisjoner!

For mer informasjon og pressekontakter, se pressemeldingen hos GK.

Ord: Even Sandvold Roland

Kommunikasjon på kalenderen i uke 2: 11. til 17.januar: Sykt!

– Ingen skal ha dårlig samvittighet for å være hjemme når de er syke, sa statsminister Jens Stoltenberg i uken som gikk. Utsagnet er banalt. Det er jo ingen som snakker om å avskaffe sykelønnsordningen. Selvsagt skal syke være hjemme med god samvittighet. Men gjelder det motsatte? Skal folk ha dårlig samvittighet for å være hjemme når de ikke er syke. Og skal samfunnet under en hver omstendighet betale fra første dag?

En politisk debatt er alltid moralsk, men skal debatten bringe oss videre, må den være basert på fakta, og være prinsipiell. Vi vet nå at vi har en yrkesdeltakelse på nesten 80, ca 7,5 % av landets arbeidstakere er syke hver dag, vi vet at korttidsfraværet utgjør i overkant av 20 % av totalfraværet, vi vet at 5% av de syke står for 80% av fraværet og at 80 – 90% av de 120 000 som har vært gjennom 12 måneders sykefravær aldri kommer tilbake i arbeid, og at uføretrygd er 80% av inntekten mens sykdom kompenseres 100%. For egen del vet jeg også at nordmenn er hardtarbeidende. Problemet er bare at vi ikke har råd til å fortsette som nå.

På denne bakgrunn kan det være interessant å prøve seg med noen prinsipielle betraktninger. Man kan for eksempel spørre seg om helse er et statlig eller et individuelt ansvar. Slik jeg ser det har alle et ansvar for egen helse. Alle kan rammes tilfeldig av sykdom, men nesten alle kan påvirke egen helse ved valg av livsstil. Derfor er det ikke urimelig om hver enkelt var med på å bære kostnaden ved sykdom sammen med samfunn og arbeidsgiver som også har et ansvar. Videre mener jeg det bør lønne seg å arbeide og holde seg frisk. Hadde det ikke lønnet seg å arbeide vet jeg med meg selv at jeg gjerne hadde brukt tiden min annerledes selv om jeg elsker faget mitt. Deler man denne prinsipielle innfallsvinkelen, burde det være ganske enkelt å stanse veksten i sykelønnskostnadene. Når IA-avtalen snart skal reforhandles, må dagens ordning strammes inn; Legene fungerer ikke som dørvoktere for sykelønn, arbeidstagere som meg selv må betale en større del av kalaset, og de som blir syke må følges opp raskere slik at de på nytt kan bidra til, ikke belaste fellesskapet. Dagens sykelønnsordning er ikke noe spleiselag. Dagens sykelønnsordning gjør opp regning uten vert.

Hvis temaet interesserer kan jeg anbefale å lytte til Gerd Liv Valla på rehabiliteringsseminaret på Lillehammer 12. – 13. januar, eller gå på Arbeidsdepartementets seminar om sykefravær tirsdag 12. januar.

Hold fast og hold ut!

Ord: Hans Geelmuyden

Hele kalenderen finner du her: Ukekalender 11. til 17. januar

Kommunikasjon på kalenderen i uke 1: Godt nytt år!

Ja, det er jeg helt sikker på at det blir. Jeg skjønner ikke all bekymring og frykt som plager samfunnet vårt. Jeg er sikker på at vi kommer til å lykkes i kampen mot terror, mot klimautfordringene og finanskrisen.

Vel og merke dersom vi ikke sklir inn i apati, likegyldighet og latskap. En slik utvikling er det eneste jeg frykter. Vestens posisjon er tuftet på innovasjon, engasjement og hardt arbeid. Og fortsetter vi slik så går det oss vel, og vi får leve lenge i verden.

Fred er ei det beste, men at man noe vil, sa Bjørnstjerne Bjørnson. Nettopp! Og det vi vil, får vi til! De gode gjerninger redder verden, sa han også. Godt sagt det med. Så da er det bare å sette i gang. I år er det 100 år siden Bjørnson døde, men ånden hans kan inspirere oss gjennom hele 2010. Da blir året godt.

Hold fast og hold ut!

Hans

Lese GK ukekalender  her: http://www.geelmuyden-kiese.no/ukekalender