Månedarkiv for september, 2008

Lykken er å lære

De store konsernene har hatt det lenge. Så kastet mindre virksomheter seg på, gjerne i sammenslutninger delfinansiert av distriktssubsidier. For noen år siden innførte Høyre, som første parti på Stortinget, sin egen traineeordning. Traineeprogrammene har kommet for å bli i norsk nærings- og samfunnsliv.

Denne uken inntok studentene landets universitetsbyer igjen. Byene fylles av liv og latter, fest og fjas. Ved semesterslutt, før sommeren, gikk nyutdannede fortsatt ut fra universitetene til godt betalte jobber i et hett arbeidsmarked. Mange av dem søkte seg til prestisjetunge traineeprogrammer i landets mest velrenommerte bedrifter.

Traineer skiller seg fra vanlige nyansatte ved at de flyttes rundt i ulike roller i konsernet eller selskapet for å tilegne seg mest mulig kunnskap om driften. Dersom arbeidsgiveren er internasjonalt orientert, innebærer traineeperioden på 1-2 år som regel minst noen måneder i utlandet. Traineeprogramene inkluderer også faglige og sosiale samlinger med jevne mellomrom i løpet av perioden. Den enkelte trainee følges som regel opp av en mentor flere trinn lenger opp i bedriftshierarkiet. Alt legges til rette for at de utvalgte skal finne seg vel til rette og leve lenge i selskapet. For de subsidierte distriktsvariantene innebærer investeringen i en traineeordning ofte også et lønnlig håp om at de unge håpefulle skal bosette seg langt der ute blant fjell og fjord og trange vik.

Traineeperioden er på mange måter en fortsettelse av studietiden; læring, jobbing, fest og moro – men med lønn og personlig oppfølging fra en person som i hvert fall i teorien har hatt suksess i sin yrkeskarriere. For en norsk gjennomsnittsstudent med trøtte førsteamanuensiser og grandiosamiddager friskt i minne, kan traineeordningen fremstå som en trygg og behagelig overgang til arbeidslivet. Derfor er også traineestillingene i de største konsernene svært ettertraktede. Jevnlige drypp i media om høye søkertall og få plasser bidrar til å styrke følelsen av å være utvalgt. De fremste traineeprogrammene evner derfor å tiltrekke seg de beste studentene, uten å nødvendigvis betale dem best.

Samtidig går det store flertallet fortsatt inn i arbeidslivet på mer ordinære måter. Da er sannsynligheten stor for at de møter en krevende hverdag fjernt fra studentlivets sus og dus. Ifølge en undersøkelse utført av TNS Gallup stiller hele 56 prosent av arbeidsgiverne seg helt eller delvis uenig i at nyutdannede arbeidssøkere er godt forberedt på arbeidslivets utfordringer. Dette står i kontrast til undersøkelser blant studentene selv. Ifølge en rapport fra Nifu Step gir et representativt utvalg på 2000 norske studenter fem år etter siste eksamen uttrykk for at studiene ga dem et bra utgangspunkt for å gå ut i jobb.

De høye søkertallene til norske og internasjonale traineeprogrammer viser at dagens studenter søker tryggheten i en tilrettelagt ordning fremfor å begynne som fersking helt uten sikkerhetsnett. Men er traineeordningene kun støttehjul for usikre ungsauer? I realiteten innebærer en traineestilling en kontrakt mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Arbeidsgiveren investerer tid og ressurser i arbeidstakerens kompetanseutvikling og gir henne muligheten til å utvikle et faglig og sosialt nettverk som kan stimulere en raskere karriere i bedriften. Som motytelse godtar arbeidtakeren lavere lønn, ofte uten overtidsbetaling og med utsikter til å måtte endre arbeidssituasjon dramatisk flere ganger i løpet av traineeperioden.

Kontrakten mellom arbeidsgiver og fersk arbeidstaker handler om rykte og renommé. Den traineeordningen som ikke legger til rette for de ferskingenes personlige utvikling, vil raskt få ord på seg for å forsøke å utnytte unge talenter for en billig penge.

Noen ganger er det et poeng i seg selv å ha en traineeordning. Det viser tro på fremtiden og vilje til å satse på ungdommen. En rekke sparsomt befolkede områder i utkant-Norge har øynet denne muligheten for å tiltrekke seg attraktiv, høyt utdannet arbeidskraft. Traineebegrepet brukes derfor heftig om subsidierte entreprenørskapstiltak i distriktene. Men også i maktens korridorer har man øynet muligheten for å friste ungdommen med engelske lånord. Da partiet Høyre etablerte sin traineeordning på Stortinget for noen år siden, var det nok noen som løftet både ett og to øyenbryn. Som grep betraktet av et parti som de senere årene har latt seg administrere av ”intellektuelt og retorisk svake ledere”, ifølge en av de konservatives unge ideologer, vitnet traineeprogrammet om markedsmessig smartness og intellektuell glød. I år druknet imidlertid den faste medieomtalen av Høyre-traineene på Tinget av en annen og mer broket ungdomsgjeng nederst i Karl Johans gate. Fremskrittspartiets unge broilere, anført av kommunikasjonsrådgiver Mazyar Keshvari, kuppet den rutinemessige politisk trainee-omtalen både i Dagens Næringsliv, Dagsavisen og Dagbladet Fredag sommeren 2008 med Frps ferske traineeordning på Stortinget. De unge, mørkeblå var imidlertid ikke like fjellstø i møtet med media som man kanskje kunne forventet.

Det handler om rykte og renommé, og til og med blant strengt skolerte liberalistkadre er man seg selv nærmest: En av Frp-traineene, student ved det ellers venstreorienterte Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, ville overfor Dagbladet Fredag redde sin troverdighet ved å understreke at han var ”politisk uavhengig”. Mon tro hva mentoren hans mente om det?

Og vi selv? Selvfølgelig har vi hatt traineeordning i Geelmuyden.Kiese. Men i år er det for lengst passé. Før kalte vi dem traineer. Så kalte vi dem prosjektledere. Nå kaller vi dem bare juniorer.

Ord: Jo Eikeland Roald
Foto:
Arash Behshadpoor

Bookmark and Share

Død over hushaiene

Pappa er skeptisk til ideen om det frie markedet. Det har han all grunn til.

De siste ukene har jeg erfart markedssvikt på kroppen. Fenomenet heter grådighet, og er i dette tilfellet representert av samvittighetsløse hushaier. I løpet av et par varme sommeruker har jeg latt meg sjokkere over astronomiske leiepriser. Ofte for krypinn som minner mest om skrekkbildet jeg i min distriktsoppvekst hadde av storbylivet. Nemlig hospitsene fra Pelle og Proffen-bøkene.

Selv om de fleste rynker på nesen når det holdes visning i disse overprisede rønnene, og knapt kan vente med å komme seg raskt nok ut, så blir de likevel leid ut til slutt.

Det verste er at dette så og si uten unntak alltid rammer de ressurssvake i samfunnet. Stakkarene som er ute i siste liten og ikke klarer å fremvise gode referanser for de streite utleierne, og dermed tvinges over til hushaienes vold. De fanges inn i en grusom spiral. En trasig bolig som aldri gir dem hvile, samtidig som den ruinerer den fra før skrale økonomien deres. Slik blir ressurssvake enda mer ressurssvak.

I følge økonomisk teori burde det være adskillig billigere å leie en rønne, enn en anstendig bolig. Beklageligvis er dette ikke tilfelle. Hushaiene ser til at rønnene prises tilnærmet likt med kurante boliger.

Markedssvikten skyldes fenomenet imperfekt informasjon. Teorien forutsetter nemlig rasjonelle aktører som har full oversikt over alle alternativene i markedet. Et utleieforhold må imidlertid baseres på tillitt, et substitutt for perfekt informasjon. Og fordi man bare kan gå på et begrenset antall visninger, vil de utslitte og nervøse leiesøkende slå til på hushaienes grådige tilbud. Slik skapes en irrasjonell spiral, der utleiere motiveres til å ta stadig høyere leiepriser – inntil stakkarene i markedet til slutt er skviset til smertegrensen. Dermed faller leiemarkedet sammen, og med det også nødhavnen som mange boligselgende har klamret seg til det siste halvåret. Dette vil fortsette inntil boligeiere med lån opp til pipa, blir tvunget til å selge leilighetene sine til – jo nettopp – bolighaiene.

Heldigvis slapp jeg unna bolighaiene i denne omgang.. Fri meg fra de grådige.

Ord: Johan Ailo Kalstad
Foto: mkrigsman

Bookmark and Share

Asphalt speaks louder than words

Norske statsråder har en ting felles: De har alltid bevilget mer enn forgjengeren sin. Hvorfor er det da ingen som jubler for regjeringen?

Hvor mange ganger har du ikke hørt en statsråd besvare et kritisk spørsmål ved å henvise til de ekstra millionene nettopp denne regjeringen har bevilget for å løse det aktuelle problemet?

Det er like forutsigbart som det er intetsigende. Hvor mange penger man bevilger er helt uinteressant for velgerne. De er opptatt av det pengene skal brukes til: sykehjemsplasser til en gammel far, skolegang til en datter, veier til å kjøre på, politi til å stole på og så videre.

Økte bevilgninger spises ofte opp av økte kostnader. Lønnsvekst, inflasjon og dyrere materialer. Alt bidrar til at regjeringer får mindre velferd for hver krone de bevilger. Svaret er naturligvis å bevilge mer – uten at det dermed betyr mer velferd. Det er derfor ingen bragd å bevilge mer enn sin forgjenger, det er nærmest en selvfølge.

Hør for eksempel på Kristin Halvorsens svar på kritikken mot de dårlige veiene her til lands: ”Regjeringen Stoltenberg II har gjennom hele perioden prioritert økt satsing på veg og jernbane, sist i forbindelse med RNB 08 der vi foreslo tilleggsbevilgning på 105 mill. kroner til riksvegfergene og 100 mill. kroner til opprusting av Oslotunnelen.”

Dette presterer hun å si, vel vitende om at vedlikeholdsetterslepet på riksvegnettet i Norge er estimert til mer enn 40 milliarder. Bruker svenske og danske politikere også sånne billige tullesvar? Jeg bare lurer.

Statsråders stadige messing om de økte bevilgningene er kontraproduktiv: avstanden mellom velgernes og politikernes virkelighetsoppfatning øker, og tilliten til politikerne synker. To flaxlodd og en stemmeseddel til den første politikeren som kommer å tetter hullet utenfor oppkjørselen min!

Ord: Even Westerveld
Foto: World Economic Forum

Bookmark and Share