”Norge er i dag Europas største folkemuseum, men på samme tid et kjempemessig framtidslaboratorium”, skrev Hans Magnus Enzenberger i boken ”Norsk utakt”. Norge er sammensatt og forskjelligartet, og det er ikke lett å peke på hva som er den norske identiteten, den norske folkesjela.
Slik er det også i kommunene. Hva skal man trekke frem når vi skal beskrive kommunen vår; naturen, det vakre byrommet, idretts- eller kulturlivet?
Mange kommuner tror at det er fort gjort å skaffe seg et bedre omdømme; og bestiller et nytt slagord og en fancy brosjyre. Tidlig på 2000-tallet gjennomgikk mange norske kommuner såkalte brandingprosesser, utviklet over samme lest som tradisjonell merkevarebygging. Reklamefolk og utvalgte lokale opinionsdannere drodlet rundt kommunens identitet, verdier og visjoner. Erfaringen viser at kommuner ikke kan selges på samme måte som sjokolade eller toalettpapir. Logo, slagord og innpakning kan, som deler av en mer omfattende kommunikasjonsstrategi, bidra til et bedret omdømme. Uten at kommunikasjonen er vel forankret i befolkningen og i reelle endringer, har den høyst forbigående positiv effekt.
Det er ingen quickfix-løsninger. Å bygge et godt omdømme handler ikke om markedsføring først og fremst, ikke om å pynte bruden. Det handler om selve bruden, hva som er kommunens identitet og karakter. All omdømmebygging handler om å forbedre det reelle innholdet, sørge for god tjenesteproduksjon for innbyggerne og å ha attraktive arbeidsplasser.
Diagnosen er sentral: Hva ønsker kommunen å få til med et bedre omdømme? Øke tilflyttingen av unge med utdanning? Tiltrekke seg investorer og næringsliv? Markere seg som turistmål?
Selve planprosessen er viktig. Ved å bevisstgjøre egne innbyggere på hjemstedets fortrinn kan man skape samhold og tilhørighet: En stammekultur, og en fornyet tro på at man har valgt seg det beste stedet på jorden. For ett er sikkert: Når innbyggerne blir kommunens fremste fans, er omdømmet på vei oppover.
Ord: Gunnar Mathisen
