Når Psykologspesialist Pål Grøndahl og professor Stål Bjørkly stiller spørsmålet om hvorfor de samme ekspertene går igjen i mediene (Aftenposten 3. oktober), så håper jeg de også er forberedt på svaret, selv om det ikke skulle rime med deres hypotese.
Vi har sett det så ofte, eksperter som ser kolleger ta all oppmerksomhet og ære for et fagfelt de selv mener de kan bedre. Men denne gangen tror jeg ikke det dreier seg om misunnelse. Her handler det nok mer om anerkjennelse av kompetanse og kunnskap, og et genuint ønske om at nettopp det skal utvide og berike den offentlige debatten og det aktuelle nyhetsbildet.
Selvfølgelig kan redaksjonene bli flinkere til å finne nye innfallsvinkler. Selvsagt vil kunnskapsnivået til journalister alltid være et hinder for en mer opplyst og presis nyhetsdekning. Men hovedårsaken til at journalister, researchere og programledere intervjuer de samme alt-i-ett-ekspertene hele tiden er fordi resten av dere er livredde.
Dere er livredde de dumme journalistene som kan komme til å forenkle saken og fagområdet deres så det fremstår uriktig. Dere er livredde for hva kolleger vil si, når dere har uttalt dere i to setninger om noe som det helst bør skrives avhandlinger om. Dere er livredde for hvordan dere blir fremstilt etter desking og klipping, vinkling og redigering. Så livredde at dere gjør dere nærmest utilgjengelige.
Hvordan vet jeg dette? Jeg har inviterte flere tusen gjester, inkludert hundrevis av eksperter og fagfolk, gjennom jobben som radioprogramleder.
Alle som har jobbet som journalist vet hvor vanskelig det er å få eksperter i tale. Dette er dessverre bare en del av et større bilde, et grelt bilde som viser den manglende evnen og viljen til å drive forskningsformidling i akademia over hele landet.
Selvfølgelig omfavner mediene alt-i-ett-eksperter som Per Fugelli. Han tør å ordlegge seg så folk skjønner hva han snakker om. Dere spør hvorfor de samme fagekspertene går igjen i media, og håper kanskje svaret er at redaksjonene ikke gjør jobben sin eller er late. Noen er kanskje det. Og norske medier har en stor oppgave i å fremme nye stemmer, flere kvinner og yngre intervjuobjekter i sin dekning.
Men når det gjelder ekspertene, så er det ekspertene som må våkne. Og tørre. Forskere og ansatte ved våre utdanningsinstitusjoner roter dessverre fortsatt rundt i Habermas’ utopi i stedet for å bidra til å skape den offentligheten de egentlig søker. At denne debatten nå reises av to eksperter er et tegn på at man er villig til å ta ansvaret. Det begynner med å ta telefonen når journalisten ringer.
Denne artikkelen er også publiserte i Aftenposten, fredag 10. oktober 2008
Ord: Svein Tore Bergestuen
Foto: Kewei Shang
