Hei du, Ali Farah. Jeg vil si deg noen ting: Jeg har tatt meg tid til å lese dine tanker i kronikken i Ny Tid 10. oktober helt til siste punktum. Det var virkelig trist lesning. Jeg er blant de mange som sympatiserer med deg, men det du kaller tanker, kaller jeg en orgie i hat og fordommer.
6. august 2007 ble du forlatt blødende i Sofienbergparken i Oslo av ambulansepersonell. Du var slått ned og hadde hjerneblødning, men ambulansesjåføren feildiagnostiserte. Etter 10 000 ambulanseoppdrag uten anmerkning gjør sjåføren en kjempetabbe. Familien din, og alt som finnes av opinionsdannere i Norge slår umiddelbart fast at ambulansefolkenes handling var rasistisk motivert. 6. februar 2008 slår Statens Helsetilsyn fast at ”pasienten fikk en uforsvarlig behandling. Men det er ikke dokumentert at han fikk en uforsvarlig behandling fordi han ikke var hvit”. Er det virkelig umulig for deg å akseptere Helsetilsynets konklusjon, Ali Farah? Må du på nytt beskylde ambulansesjåføren for å være ”rasist i en større sammenheng”.
Ali Farah, er det slik at det er opp til deg å definere hvem som er rasist, og hva som er rasisme? Hva mener du selv om utsagnene du kommer med i kronikken? Hva tenker du når du skriver ”White trash democarcy er et papirhelvete som dere kaller sosialdemokrati”. Eller når du skriver ”Jeg har ingenting imot hvite mennesker. Men jeg liker ikke dere som er grå. Dere som prøver å holde oss nede, og som blindt profitterer på det systemet dere med hud og hår prøver å beskytte”.
Systemet du beskriver er vårt system. Ditt og mitt. For meg er du like norsk som jeg er. Systemet er ikke perfekt. Dessverre finnes diskriminering. Fordommer er sannsynligvis jevnt fordelt og uavhengig av hudfarge. Men systemet har også styrker. I Norge søker vi likebehandling. Får du hjerneblødning, er profesjonell hjelp aldri langt unna på et norsk sykehus. Er du forhindret fra å arbeide, stiller fellesskapet vårt opp med rause trygdeordninger. Ønsker du å ytre deg, har du frihet til å si hva du vil.
I kronikken din stiller du deg utenfor alt dette. Du definerer deg selv ut. Du reduserer fellesskapet vårt til et ondsinnet ”system” som du selv ikke er en del av. Det er det som gjør meg trist. Det forteller meg at vi er kommet kort med integrasjon i Norge. Integrasjon begynner med at alle definerer seg selv inn.
Artikkelen er også publisert i dagens utgave av Ny Tid.
Ord: Hans Geelmuyden
Foto: kasiaeryn
