Valganalysen: Regjeringskrise i vente

20. aug 2009 0 Kommentarer

Jens

Stortingsvalget er i år helt åpent. Valgordningen kan sikre Stoltenberg seieren, men ryker det rødgrønne flertallet blir styrkeforholdet mellom de borgerlige partiene trolig avgjørende for om det blir regjeringsskifte i høst. Uansett valgutfall, vil neppe noen regjering overleve hele stortingsperioden.

Stortingsvalget i 2009 burde i utgangspunktet vært en ”walkover” for opposisjonen. Ikke siden 1993 har noen norsk regjering overlevd et stortingsvalg, og i vårens valg til Europaparlamentet slo høyresiden knock-out på venstresiden i så godt som samtlige vesteuropeiske land. Når en i tillegg blander inn løftebrudd, skandaler og et meget knapt flertall fra 2005 som skal forsvares, så burde situasjonen i utgangspunktet vært håpløs for dagens regjering.

Likevel viser meningsmålingene at det er fullt mulig for de rødgrønne å beholde flertallet. Jens Stoltenbergs personlige popularitet, finanskrisen og uenigheten på borgerlig side har bidratt til at Ap har beholdt styrken fra 2005-valget. Ettersom den norske valgordningen favoriserer det største partiet, så skal det ikke store forskyvninger til før flertallet er berget. Får Ap en oppslutning på 35 % samtidig som Frp havner under 25 % og Høyre under 16 %, så vil valgordningen antagelig sikre fortsatt rødgrønt flertall. Dette fordi Ap da tar sistemandatene i nesten samtlige vippefylker. I så fall vil dagens regjering fortsette som før. I løpet av fireårsperioden kan likevel oljeboring, EU, eller regjeringsslitasje fort bidra til at SV eller Sp trekker seg ut av regjeringen.

Blir det derimot et borgerlig stortingsflertall, vil styrkeforholdet mellom Frp på den enes siden og de andre borgerlige partiene på den andre siden, trolig avgjøre om det blir regjeringsskifte. En borgerlig flertallregjering er politisk umulig. Det samme er også en H/Frp-regjering så lenge Lars Sponheim heller vil ha Jens enn Jensen, og Frp er klart større enn Høyre. Fremskrittspartiets strategiske problem er at sentrumspartiene kan inngå budsjettforlik med Arbeiderpartiet, samtidig som et budsjettforlik mellom Ap og Frp er politisk umulig. Venstre og KrF har derfor større makt som kan brukes for å få Høyre til å velge dem som sin foretrukne regjeringspartner.

En sentrum-Høyre-regjering kan også tiltre uten at de tre partiene har et flertall bak seg på stortinget. Faller Stoltenberg-regjeringen, vil nemlig regjeringsoppdraget gå til det nest største partiet eller den nest største partigrupperingen i opposisjonen. Dersom sentrum-Høyre til sammen blir større enn Frp, og sentrumspartiene vet at det er de selv som får regjeringstaburettene dersom Stoltenberg kaster kortene, vil de garantert felle dagens regjering. Resultatet blir da en Erna Solberg-regjering som kan styre inntil et irritert Frp finner en passende sak å kaste dem på i løpet av stortingsperioden.

Dersom styrkeforholdet derimot går Frps favør, og det er dem som står først i køen for å danne ny regjering, har ikke sentrumspartiene lengre de samme incentivene til å felle Stoltenberg-regjeringen. Resultatet kan da bli en mindretallsregjering bestående av kun Ap eller alle dagens regjeringspartier. En slik regjering vil være avhengig av at 3 sosialistiske og 2 borgerlige partier blir enige om en hver sak i stortinget, og vil slite med å overleve hele stortingsperioden. En regjeringskrise i en slik parlamentarisk situasjon kan føre til at Siv Jensen likevel får muligheten til å danne en ren Frp-regjering, som raskt vil bli felt av et fiendtlig innstilt storting.

Stortingsvalget i 2009 kan fort gi oss et storting der det blir flere regjeringskriser de neste 4 årene. Valgordningen kan redde det rødgrønne flertallet, og sentrums vippeposisjon gjør at det trolig blir styrkeforholdet mellom Frp og de tre andre borgerlige partiene som avgjør om det blir Erna Solberg eller Jens Stoltenberg som holder nyttårstalen i 2010. Men først skal altså velgerne si sitt. Godt valg.

Ord: Audun Sommerli Time
Bilde: nationen.no