Tjostolv Moland har gått fra å være nordmann til rikskjeltring og rikskjendis over natta. Det kan han takke avisenes bildebruk for.
De første bildene av Moland viste en glad gardist, en nordmann man kunne være stolt av. Stakkars gutt, tenkte vi da, fengslet i Kongo. Men det var før de norske journalistene fikk karet seg nedover. Snart florerte Tjostolv og hans skjeggete kompis Joshua på forsiden av tabloidene.
Det ble selvfølgelig ikke noe bedre da ”bildebeviset” kom for dagen: En poserende Moland, som smilende tørker blod fra bilen til den drepte sjåføren. Guilty as charged, tenkte vi. Bilder lyver aldri.
Så begynte rettsaken. Vi fulgte de to guttene gjennom lange timer, stående i rettslokalene. Vi så bildene. Så kom den første seieren: Retten til å sitte på en stol. Vi så bildene. I dag utspiller rettsaken seg på det litterære gulv, der de to malariasyke guttene forsøker å kjempe mot sykdom og for friheten. Mediene gir oss bildene.
Historien om Tjostolv og Joshua hadde aldri festet seg like sterkt om det ikke hadde vært for bildebruken. Vi har levd med de unge guttene. Vi har følt bekymring, avsky, empati og raseri.
Bilder vekker sterke følelser i oss fordi de eliminerer den avstanden som ord skaper. Men bilder kommer til kort når kontekst, nyanser og tolkning teller. Et bilde sier mer enn tusen ord, og i Molands tilfelle har ordet vært tusen ganger SKYLDIG, SKYLDIG, SKYLDIG. Og senest: OFFER, OFFER, OFFER. Stoler vi blindt på bildenes budskap vil vi aldri få et nyansert verdensbilde. Det har Moland og French selv fått erfart.
Ord: Anne Jahr
Bilde: Skjermdump fra VG
Related posts:
- Ukas mediefigur: Twitter-allmenningen Man sparker ikke folk som ligger nede. Det er...
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
0 kommentarer til “Bilde(mis)bruk”