Sekundstrid i krisetid

30. nov 2009 0 Kommentarer

Ledere i kriser opplever ofte mangel på tid som en vel så stor praktisk utfordring som det som faktisk utløste krisen. De dyktigste klarer seg med minst.

Når en virksomhet opplever en krise, tikker sekundene raskt. Lederen har et enormt press på seg for å kartlegge fakta og fatte avgjørelser knyttet til krisens opphav. Dernest skal beslutningene kommuniseres både internt og eksternt. Troverdigheten står på spill, og taksameteret løper.

Grovt inndelt finnes det to typer kriseledere; de grundige og de raske. Å være kjapp brukes gjerne som en negativ karakteristikk. Men det er beslutningsdyktige ledere som utnytter tidsvinduene. Grundighet betyr byråkrati.

Kriseledelse dreier seg nesten utelukkende om kommunikasjon, og kommunikasjon handler om å utnytte tidsvinduer, spesielt i forholdet til media. En deadline er i realiteten en gudegave; når du rekker første deadline er det alltid en potensiell kritiker som ikke rekker den eller som får mindre spalteplass. En bedrift som blir tatt med buksene nede for noe som synes graverende, oppnår lite ved å ha et leserinnlegg på trykk fire virkedager etter. Da er steiningen for lengst gjennomført, og alt er svart.

Tikk takk. Når mediene er etter deg, gir du fra deg stadig mer ammunisjon for hvert sekund som går. Myndigheter, medier, egne ansatte og alle vi utenfor får sementert denne ene siden av saken stadig sterkere. Taushet er bekreftelsen på ugjerningen.

Som utenforstående forventer vi en ærlig og spontan håndtering av kriser. Utredninger og granskninger? Nei takk. Vi forventer at lederen umiddelbart imøtegår påstandene eller alternativt beklager feilen.

Selv har jeg sett ledere som tar svært avgjørende, risikable men gode beslutninger basert på en syltynn magefølelse av rett og galt. Jeg har sett ledere som egenhendig hamrer på tastaturet for å meisle ut en rask pressemelding som imøtegår feilaktige påstander. I motsatt tilfelle har jeg også sett ledere som gjennomfører lange høringsrunder i ledergrupper og styrer før de eventuelt forsøker seg ut på den offentlige arenaen. Ofte renner initiativet ut i sanden.

Som øverste leder av en bedrift er du viet tillit og er høyt gasjert, blant annet for å lede i kriser. Ansvaret for operasjonelle kriser ligger nettopp her. Det er dårlig risikostyring å la tidstyven stikke av med sekundene dine. Det er her striden står.

Ord: Christian Steenstrup
Bilde: david.nikonvscanon