Statsråden som lonely rider

Her er en ny lobbylov:

Unngå den ensomme statsråd, som møter kunder uten at embetsverket er med!

Enkelte statsråder føler at systemet ikke leverer så effektivt som de forventer, eller det leveres galt. I stedet for å gå inn med liv og sjel og rette på systemsvakhetene, begynner statsråden å drive sin egen butikk, et ganske så stusselig politisk landhandleri. Han eller hun finner også frem til folk som de har spesiell tillit til. Kanskje er det partifeller i departementet, som hentes fram fra mørket, utenom tjenestevei, endelig får de uttelling for NTL-medlemskapet.

Statsråden føler seg ikke helt bekvem med departementsråden og ekspedisjonssjefene, og han eller hun mistenker dem for å ha sine egne agendaer. Men mistenksomheten er en farlig alliert, og de fleste statsråder finner ut at de må få departementsfolkene med seg, ikke mot seg. Dette er statsrådsskolens første leveregel: At selv om administrasjonen er lojal, så er den mest lojal når den er enig i statsrådens politikk. Den er aldri direkte illojal, men den har sine metoder, den kan trenere, særlig når statsråden spiller på lag med utenforstående krefter, utenom tjenestevei.

Den statsråden som ikke finner ut av det med embetsverket, er dømt til å mislykkes. Derfor obs, obs: Når man møter politisk ledelse uten at noen fra embetsverket er med, er det et dårlig tegn. I hvert fall hvis det dreier seg om å sikre langsiktige rammebetingelser og ikke bare en lettvint politisk markering. Det tyder på at den ensomme statsråd er på ferde. Ordene er sikkert store som tabloide overskrifter, men handlingene er små, mindre enn fotnoter i en stortingsmelding. Det skjer ingen oppfølging av et møte der bare politikerne stiller opp. Det er like fort glemt som det varte.

Et statsrådsmøte uten embetsverk er som en brødskive uten pålegg. Nødproviant uten bærekraft.

Ord: Gunnar Mathisen

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.