They don’t really care about us

”Håll höger!” Jeg kjenner et rapp over lårhalsen fra staven til en irritert svenske i det han farer forbi. Sammen med 16 000 andre stamper jeg meg frem i det flate skogsterrenget mellom Sälen og Mora. Det er 16 minusgrader, det er 87 kilometer igjen til mål, og jeg tenker, hva pokker gjør jeg her?

Langrennssporten har i vinter festet sitt kaldsvette klistergrep om befolkningen. Ville i blikket har ellers gode nordmenn stått med stigende blodtrykk i endeløse køer foran kassa på Pengesluker’n, Bullshit og Konjakk og Oslo Massedyrtpålager. Vi har hamstret spesialtilpassede ski, trekantede karbonstaver og glidingpulver dyrere enn gull per gram. Hvorfor gjør vi det?

Idet jeg ankommer Evertsberg kan den sprakende, metalliske stemmen på stadionhøyttaleren meddele at Jörgen Brink har gått i mål i Mora. Det ble spurtoppgjør. På skjelvende bein vakler jeg gjennom folkehavet på vei mot blåbærsoppa, bullor och bulljong. Jeg har aldri vært så sliten. Det er 45 kilometer igjen, og jeg skjønner det fortsatt ikke. Hvorfor, altså.

Næringslivsmediene har i hele vinter hengt på bakskiene til prestisjekåte og treningsnarkomane menn over middagshøyden. Finansavisen og Dagens Næringsliv har på det mest intense fylt halve avisen med langrennsstoff. Om topptrente næringslivsledere som har latt familie være familie, og satt til skogs i trang trikot hver eneste kveld siden forrige vinter. Med ett eneste mål; å være bedre enn de fleste andre på sin egen alder. Det handler om status og sosial makt. Finansavisen og Dagens Næringsliv har skrevet om vinnerne. Om enerne.

De har med andre ord ikke skrevet om oss, tenker jeg, vi som staker monotont på stokk stive bein her i tussmørket. Vi har akkurat passert 80 kilometer, og de siste 30 kilometerne har vært et sant helvete. Det er ti timer siden vi forlot Sälen, og jeg gjentar det åpenbare spørsmålet; hvorfor? Hvorfor er vi en del av denne langrennsgalskapen?

Det er definitivt ikke for å vinne, og heller ikke for å være bedre enn noen. Ei heller fordi jeg blir tvunget. I det jeg runder ned Kirkegatan i Mora ser jeg målseglet med påskriften ”I Fäders spår för framtids segrar”. Saken er klar. Det er dette det handler om for alle de tusener som aldri kommer til å vinne.  Som aldri blir noen ener i sporet. Som aldri kommer til å bli intervjuet i DN om syreterskel og fluorpulver. Det handler faktisk bare om å komme i mål.