Vaktbikkjer i flokk

Å argumentere eller ikke argumentere. Det er spørsmålet som de største avisenes egne eksperter – kommentariatet – bør stille seg.

Journalister har makt. Kommentatorene – populært titulert kommentariatet – enda mer. De fyller en viktig funksjon i samfunnet ved å analysere, kommentere og formidle det politiske liv til oss vanlige uvitende velgere. Slik blir vi bedre skikket til å gjøre vår demokratiske plikt: Finne og bruke stemmen vår ved valg.

Kommentariatet skal gi oss bedre innsikt, ta tempen på det offentlige rom, kritisere og kommentere politikernes handlinger, strategier og utspill, men også få oss til å forstå litt mer av politikkens abstrakte dimensjoner. For mange er deres ord en veiledning for hva som er riktig og hvem som har rett. Dét er et stort ansvar som bør forvaltes med omhu. Men er omhuen til stede?

Ros og ris av samme grunn

I min masteroppgave har jeg gjort en retorisk analyse av ni norske avisers kommentar- og lederartikler som omtalte Høyres partileder Erna Solberg i valgåret 2009. Analysen har hittil dokumentert et gjennomgående fravær av argumentasjon bak påstander om Solberg (både på godt og på vondt), fravær av politiske problemstillinger, et enormt personfokus, ensidig og ukritisk støtte i meningsmålinger, utydelige karakteristikker og kanskje mest synlig: En flokkmentalitet som gjorde at hele kommentariatet snudde opp ned på Solberg-fremstillingen fra medio august. Fordelingen mellom negative og positive kommentarer er skremmende delt i midten på dette tidspunktet.

Oppsiktsvekkende er det også at Solberg i september roses for nøyaktig det samme hun tidligere har blitt kritisert kraftig for – med den samme argumentasjonen til grunn. Først var hun utydelig, uklar og en uegnet partileder fordi hun nektet å ta stilling i regjeringsspørsmålet. Senere omtales hun som tydelig, klar og en valgkampvinner fordi hun nettopp har vært fast på ikke å velge side.

Et kuriøst apropos er at Dagsavisens Arne Strand skrev omtrent like mange negative kommentarer om Solberg som Aftenposten publiserte til sammen – både negative, positive og nøytrale – hele perioden. Og når kommentatorene først skryter av Solberg fra august av, er det blant annet med hjemmel i hennes nyfønede hår og lettere kropp. Retoriker Kjell Terje Ringdal, som ble kritisert av journalistene for sine påstander om at ”vekta teller” i politikken, har i alle fall rett i at vekta teller – i journalistikken.

Etterlyst: Åpenhet

Analysen viser et bilde av den politiske meningsjournalistikken som ikke tar seg ut i dagens lys. Dette er noe kommentariatet spesielt og journalister generelt må ta innover seg. Uten å være åpen og ha selvinnsikt på hvilken retning journalistikken beveger – og ønsker å bevege – seg i, ser det ut til at endestasjonen er et sted som gagner verken offentligheten, velgerne, politikerne eller journalistene selv. Hvis Erna er udugelig, vil jeg vite hvorfor. Jeg vil ikke at alt politisk stoff skal stappes inn i et pølseskinn av antagelser om maktkåthet og strategisk spill – med den overflatiske behandlingen som tvingende konsekvens.

Hvis kommentariatets autoritet skal bevares, har jeg følgende oppfordring: La andre instanser konsentrere seg om strategi og spill. La Erna selv få fokusere på hårføning og vekt. La vær å bruke hverandre som fasit. Gi oss heller gode råd basert på det dere kan: Politisk analyse. Argumenter for meningene deres. Bjeff gjerne både ofte og høyt, men gjør det i riktig situasjon, vis oss hvorfor og ikke gjør det uten grunn. Ikke bjeff bare fordi de andre gjør det.

Det burde ikke være mye forlangt av ei vaktbikkje.