Skal PR-byråledere være gode på Twitter?
29. april 2010 
28 Kommentarer
I følge en undersøkelse på E24 tvitrer PR-byråledere stort sett veldig lite, mens en god PR-byråleder er en som tvitrer mye.
Dette kan tyde på en viss misoppfatning av hva en PR-byråleder bør bruke tid på. Byrålederens viktigste oppgave er ikke å tvitre fram seg selv, men å sørge for å lede de ansatte slik at de representerer byrået på en god måte også i sosiale medier.
Det er like lite naturlig at byråleder er best på Twitter som på sentralbord eller medietrening; på kjernekompetansene har vi eksperter som byråleder verken kan eller bør konkurrere med. Vi synes heller ikke antall tvitringer fungerer særlig bra som kvalitetsmål. Bedre kriterier kan være omfang på dialog eller målt engasjement, men det viktigste for oss er alltid arbeidet vi gjør for våre kunder.
Geelmuyden.Kiese passerer snart 2000 følgere etter et snaut års tvitring. Det synes vi er hyggelig, men ikke mye mer enn det. Men vi er glade for alle sammen så følg oss gjerne , både byrå og byråleder treffes på @geelmuydenkiese.
Det er mulig jeg har våknet på feil side idag, men jeg tror ikke vi har lest samme artikkel og er overrasket over svaret ditt.
1. En byråleder trenger er ikke/trenger ikke å være best på kvitring, det handler om å bruke det i det hele tatt, noe som åpenbart ikke skjer.
2. Omfang og engasjement er et vel så viktig parameter, og hvordan står det til med engasjementet hvis man ikke bryr seg og tilegner seg kunnskap om Twitter som verktøy?
3. Og, det kanskje aller viktigste – hvis holdningen er at “det er hyggelig, men ikke mye mer enn det” – når jeg har vist at jeg bryr meg/interesserer meg for det som dere gjør og du møter meg med den holdningen, vel – da har Øyvind Henriksen helt rett, dere blir faglig veldig akterutseilt og har en temmelig arrogant holdning til mulige kunder og “supportere”.
Nei, jeg tror ikke Nikki har våknet på feil side i dag.
Jeg er virkelig overrasket over at dette er din kommentar på artikkelen. Det virker som du er av oppfatningen av at twitter er en “oppgave som noen i organisasjonen bør bli god på” og at det da vil være tilstrekkelig for dere som byrå. Hvorfor må også byrålederen, deres hovedfokus skal først og fremst være på kundene deres.
Sosiale medier og twitter spesielt, kan være så veldig mye mer enn en oppgave på nivå med sentralbord og medietrening – om man har forståelsen, ærligheten og er dedikert og investerer tid på det. Det er kilde til enorm informasjon. Om deres eget selskap, om deres kunder, og deres kunder sine kunder – om markedet generelt. At en byråleder ikke skal være interessert i denne informasjonen, skjønner jeg ikke.
Sosiale medier (og særlig twitter) er en kilde til utvikling, læring og ikke minst til nye relasjoner. Jeg tror også at et PR-firma som ikke ser disse verdiene (og det synes jeg det ikke virker som dere gjør, ut fra kommentaren din), har vanskelig for å håndtere dette godt for sine kunder.
Etter mitt syn er “må byråledere twitre?” en veldig merkelig fremstilling. Nei, ingen må – men om det er noen som ville hatt særdeles stort utbytte av å gjøre det, så vil jeg tro det er nettopp byråledere i kommunikasjons- og PR-byrå.
God helg!
Her må jeg si meg enig med Nikki; hvordan i all verden skal byrålederne kunne rådgi kundene om de ikke bruker Twitter?
Du skriver: “Det er like lite naturlig at byråleder er best på Twitter som på sentralbord eller medietrening; på kjernekompetansene har vi eksperter som byråleder verken kan eller bør konkurrere med.”
Her er det ikke snakk om å være best, her er det snakk om å i det hele tatt være med.
For å bruke bildet mitt med svømming – som jeg ofte bruker:
Skal du kunne mene noe om svømming så holder det ikke å gå ned på stranda og SE PÅ havet! Du må nå i det minste ha hatt kroppen nedi, prøvd svømming, lært deg et par teknikker og vært med svømmere en stund.
Min påstand er at byråledere (og andre i bransjen) som har twitret to ganger, som ikke følger andre enn to kollegaer ikke har nubbesjans for å komme med kvalifisert rådgiving om hva dette er for noe.
Det kan kanskje være at noen forsvarer seg med at de vil være på “samme nivå som kunden” – ja, det har jeg faktisk hørt som argument…
Jeg oppfatter denne diskusjonen ganske lik den man har i mange forum om hvem og hvordan man skal bruke sosiale medier som Twitter i selskap men skille eventuelt ikke skille privat/jobb.
Det “alle” er mer eller mindre enig i er at bedrifter må lytte og forstå reglene og verktøyene før man tar det i bruk. Således er det i en total kommuniksjonsplan man må finne plassen og heve kompetansen til et slikt medie.
Når man vurdere slike artikler og utspill bør man skille mellom “grunder”-baserte og selskap med ledere som “er” sitt selskap utad i en stunt og Pr-basert fremtoning.
Eksempler her er Brandson, Stordalen, Stormberg osv… Med selskap som har en mer tradisjonell lederform som Statoil.
Det er ingen erfaring som tilsier at alle toppledere må eller bør være tilgjengelige via twitter.
Dog er det trender som tyder på at vår tradisjonelle beslutningsprosesser, kundekontakt er i endring.
Det er vel også ganske godt dokumentert at crowd sourcing gjennom sosiale nettverk fungerer bedre, er billigere en tradisjonell markedsføring.
Det som er mitt poeng er at det er mer knyttet til hvem som er i kanalene med hvilken hensikt, enn hva titelen på visittkoretet ditt sier.
Med tanke på kommentarene så er det vel uansett på sin plass og ønske noen lykke til videre, men pga av holdning og ikke tittel.
@Filip: Jeg tror kanskje denne diskusjonen handlet om ledere i PR-byråer, ikke ledere i firmaer generelt.
Ledere i PR-byråer må vel vite mer om BRUK av Twitter enn lederen av Statoil? Eller?
Synes det er spesielt viktig for toppledere i kommunikasjon å følge med på nye kanaler. Hva om de inntar samme holdning overfor tv og aviser? Var jo nytt en gang, det også … Om de blogger, og er aktive på Facebook og LinkedIn er det greit uten Twitter. Men de burde strengt tatt vært på Twitter, også.
@Filip: Jeg er veldig enig med Øyvind metafor om svømming, eller i foreldrerollen – barn gjør ikke som foreldrene sier, uten hva foreldrene faktisk gjør – og hvis man ikke har litt kunnskap og interesse for PR-arbeid i f.eks Twitter, hvordan kan man da tro at de ansatte skal bry seg??
Ut over å være enig i Øyvinds allegori må jeg si at jeg undrer meg litt over at vi som jobber med kommunikasjon, både i sosiale og asosiale medier, til stadighet lar journalistene forflate temaet til å handle kun om Twitter?
Sosiale medier spenner over en voldsom bredde, og selv om Twitter har en tydelig gjennomslagskraft i enkelte sammenhenger ville det for de fleste bedrifter være i beste fall naivt å tro at Twitter alene kan være grunnlag for en strategi.
Det er for eksempel en klar sammenheng mellom Twitring og blogging, som igjen har stor betydning for søk.
Av de premierte bidragene på Gulltaggens kategori for sosiale mediestrategier kan jeg ikke se at Twitter har vært grunnmuren for noen av dem.
For å bygge videre på Øyvinds allegori synes jeg diskusjonen rundt sosiale medier i norsk presse er så snever at det ligner en diskusjon om å drive fridykking i et badekar mens hele havet ligger urørt utenfor vinduet.
La PR-byråene seile sin egen sjø, kan vi ikke heller riste litt tak i journalistenes snevre fokus på sosiale medier?
GK illustrer her utmerket den dobbelt-kommunikasjonen som ofte gjøres ifm sosiale medier. Der det understrekes hvor viktig det er å være tilstede, samtidig som man knapt er synlig, nettopp i disse medier.
I tillegg utvises det tydelig manglende skjønn når man sidestiller pr-byråleder med øvrige ledere. Ikke fordi disse er vesensforskjellig fra andre type ledere. Men fordi disse går høyt ut med rådgiving og anbefaling, fra noe de selv så tydelig ikke har erfaring med. Og hvor tillitvekkende er det egentlig når forholdet mellom ord og handling er så åpenbart skjevt?
Selvsagt kan det argumenteres at erfaringen sitter andre steder i organisasjonen. Men en slik argumentasjon forteller samtidig noe om feltets ansette viktighet. Og fremstår dermed som mindre viktig enn det pr-ledere ellers vil ha det til…
Øyvind skrev: “Her må jeg si meg enig med Nikki; hvordan i all verden skal byrålederne kunne rådgi kundene om de ikke bruker Twitter?”
Det er vel ikke mange byrålederne som rådgir sine kunder om Twitter? Jeg ville ikke snakket med Kjetil Try om hvordan jeg skulle kjørt en sosial kampanje, men heller snakket med “sosiale medier eksperten” i hans byrå om dette.
Alex Ferguson er ikke god til å sparke fotball, men han vet hvordan han skal lede sine spillere til å spille god fotball.
Jeg tror ikke d er provoserende mange som kommer til å drukne helga i rødvin, i forskrekkelse og apati over påståtte PR-byrå-lederes fravær på d som har blitt et mye fjortis og svadapreget Twitter, hvor sentrale journalister “er glad i dag” eller profilerte politikere “er på vei til Stavanger” – deler sine megesigende tanker.
Eller kategorien som har gått over til planeten TwitterMania – gjort Twitter til en religiøs besettelse – Ørjasæter med fler som åpenbart har fått dispensasjon fra Strategidepeartmentet til å utvidet døgnet med 5-6 timer, slik at de skal rekke å sove, men de twittrer vel bare mer.
Nei, skulle man først ønske seg noe, som er innen rekkevidde kanskje, måtte d være at en PR-byråleder eller tre som i stedet meldte sin ankomst på den publike debatt-arenaen fra tid til annen, slik at kvalifiserte PR-utøvere kunne kommentere forhold som ligger innenfor vår sfære, som har en noe annen kunnskaps- og kompetansebase enn både baker- og reklamebransjen.
Hvis Samson eller Baker Hansen i tide og utide bollet seg i etermedienes debattprogrammer, om og rundt PR-fagets mange fagområder og dimensjoner – ville ikke d vært i overkant Napoleon?
Så hvorfor sitter vi og ruller tomler når en reklamemaker over tid har fremstått som PR-bransjens fremste strateg?
Skal vi si ære være til “ømdømmeekspert” og “kommunikasjonsrådgiver” Elizabeth Hartmann, for at hun stadig vekk klarer kunststykke d er å selge inn reklamebransjen i manesjer de faglig sett ikke hører hjemme?
Nei, vi skal ikke d. Er d noe rådgivere innen vår bransje skal highlighte, så er d å snakke og gi råd om d vi kan. Så får bolledeig være bolledeig.
D er en dyptgripende og distinkt forskjell på reklame og public relations, selv om vi som har jobbet bredt med PR i mange år, tenker og agerer 360 grader, som betyr at vi også kan snakke salgsutløsende aktiviteter.
Vi vil aldri klare å kommunisere ut forskjellene på PR og reklame, men vi bør sørge for at vi har sendebud som om de ikke representerer bransjen, i alle fall representerer faget slik at publikum får litt innsikt i noe av d vi driver med, og slik at vi som vet hva vi driver med, slipper å hikke i timesvis.
Vi har sett spredte forsøk den senere tid, på at debattredaksjonene trekker inn gode rådgivere fra både GK, Burson og andre. Dette er en utvikling vi kan og skal applaudere, og så kan vi med fordel løfte megafonene, vi som har profesjonell dialog med de ulike redaksjonene, og gi dem en smule input. Denne virkeligheten tjener heller ikke debattmediene til ære.
Kjetil Try er flink til å kommenter forhold knyttet til reklame, enten d gjelder rekordsalg av pizza eller Elkjøps før/etter-priser.
D burde også Hartmann gjøre, med samme erkjennelse som når vannet spruter under kjøkkenbenken: Ringer du noen, ja da er d neppe baker´n!
ps:
Ser noen Ørjasæter: Si at jeg går ut med hunden nå…
God Helg!
bjorn@republik
dagfinn:
pwned!
“Geelmuyden.Kiese passerer snart 2000 følgere etter et snaut års tvitring. Det synes vi er hyggelig, men ikke mye mer enn det.”
denne komboen av arroganse og ignoranse er kommer til å bli sitert i årevis. hva er det neste? “internett er en flopp”?
@hakonlofthus:
alex ferguson er ikke god til å spille fotball?
utsagnet ditt viser jo dobbelt opp poenget her.
http://no.wikipedia.org/wiki/Alex_Ferguson#Spillerkarriere
@Magne Gisvold:
Ferguson var ikke akkurat noe topp-eksempel nei. Men argumentet mitt er forsatt det samme.
(Andre trenere er jo f.eks. Parreira, Mourinho, Sacchi, Houllier)
Jeg er selv overrasket over at lederne ikke twitrer, men jeg mener at det ikke går ut over kvaliteten et byrå leverer til sine kunder hva gjelder sosiale medier.
@øyving, @Nikki , jeg er uenig at ledere i Pr-byrå må være oppdatert på operativt bruka av alle teknikker som toppledere.
Synes selvsagt at holdningen er skremmende; “Det synes vi er hyggelig, men ikke mye mer enn det” og det bærer preg av mangel på kunnskap om PR & kommunikasjon som fag, og det er jo merkelig ettersom de har fått til ett og annet.
Mangel på kunnskap om sitt felt i en bedriften vil jo lede til bedriftens fall på sikt.
Jeg er for at flest mulig må lære seg nye spilleregler, verdier osv.. for å kunne ta riktige beslutninger innenfor sitt fagfelt, og ikke minst blir det lettere for oss som jobber med digitale medier og få til gjennomføringen av digitale strategier
Det betyr fortsatt ikke at enhver person må være operativt aktiv på twitter for å lede et Pr-byrå.
Svømme-caset er et godt bilde, men det å trene og lede er ikke det samme som å utføre alle oppgavene. Her finnes det like mange lederstiler som det finnes selskaper.
Feilen Geelmuyden Kiese gjør er vel å avsløre mangel på kunnskap eller arroganse med sin holdning til Followers (kunder/nettverk). La oss håpe han/andre har evnenen til å lede selskapet til fornyelse gjennom empowerment av dyktige ansatte. (Det er hans jobb.)
God helg.
PS: Jeg vil valgt å delta på twitter hvis det var mitt valg
http://www.twitter.com/filipelv
Jeg synes hakonlofthus oppsummerer dette godt når han sier “Alex Ferguson er ikke god til å sparke fotball, men han vet hvordan han skal lede sine spillere til å spille god fotball.” Lederrollen og den rådgivende rollen er en annen enn den utdøvende.
Dessuten er det både en strategisk og en operativ dimensjon i dette.
På strategisk nivå: Kunnskapen om hva sosiale medier gjør med hvordan vi kommuniserer og hvilke konsekvenser dette har for f.eks. ledere og bedrifter og hvordan de må forholde seg til dette.
På den operative siden: Det å rulle ut kampanjer, tvitre osv.
Jeg har hatt mange gode diskusjoner med byråledelsen om dette temaet. I GK jobber vi alltid i team, der de ulike medlemmene har ulike roller og utfyller hverandre basert på kunnskap og erfaring. Det er en dynamikk som fungerer godt for oss, uansett om det er sosiale medier, krisehåndteringer eller kommunikasjonsstrategier.
For oss så er det viktigste hva byrået leverer, ikke hva den enkelte personen gjør.
@hakonlofthus:
jeg tror at det noe underkommuniserte poenget til nikki og øyvind er at twitter på noen fundamentale måter er vesensforskjellig fra facebook, blogger, myspace, etc. (skriver litt mer om dette nederst i teksten her.)
forskjellene mellom twitter og fb gjør noe med hvem som er på twitter, og det gjør også noe med hva slags stoff som finnes der. (pluss at det gjør at mange faktisk tror at twitter på sikt kan gruse facebook som medium.)
til poenget:
en leder for et kommunikasjonsbyrå bør kjenne til verdien til og mulighetene med twitter, for å framstå som troverdig for å lede spesialkompetansen på området internt.
og hvordan kan en leder kjenne til den verdien uten å ha “svømt” som øyvind solstad sier? og hvis vedkommende kjenner verdien: hvorfor i all verden er han eller hun fortsatt i vannet?
for meg personlig – som har fartstid som både journalist og reklamemaker – så framstår fra og med i dag geelmuyden.kiese som et byrå som ser at sosiale medier vokser fram, og tenker at “aha, her finnes det noe vi kan selge: web 2.0-kompetanse!”
og så får de tak i noen helt ålreite folk til å gjøre en i beste fall ålreit og i verste fall elendig jobb med gks kunder. så lenge fakturaene kan skrives med gaffel, så er alle nye “fagområder” velkomne i porteføljen.
lederen framstår for meg som en selger, og i forlengelsen ser jeg for meg at en selger er best til å lede andre selgere.
om du skjønner. nå håper jeg ikke at dette bildet er helt kongruent med virkeligheten; men det er nå det inntrykket dagfinn fjelldalen gir meg på arrogant maner.
—
så “litt” om twitter vs facebook:
twitter ligner på mange måter på facebook i funksjonalitet, men har også vesentlige forskjeller:
den viktigste er at twitter har en åpen api (og prøver å skru på brannslangen så mye de kan), mens facebook er proprietert (eller wuteva det heter
.
en annen viktig forskjell er at du velger hvem du vil følge, uten at vedkommende må følge deg. du kan altså i prinsippet nå hvem som helst med et tweet – veldig raskt.
en tredje forskjell er at twitter på grunn av grensesnittet og begrensninga på 140 tegn, gjør at det fungerer som en de facto mikroblogg i mye høyere grad enn facebook, som i større grad er et kaffeslabberas blant venner og venners venner.
dette kan virke som småting, men det utgjør en hel verden av forskjell. for meg er twitter et power tool, mens facebook er mer leketøy og kos.
Takk for kommentarer, her var det både folksomt og morsomt! En fin ting med disse diskusjonene er at en rekker å høre hva alle sier.
Mitt viktigste poeng er at antall tvitringer per byråleder sier ingenting om byråets innstilling til Twitter. Selvsagt skal noen i byrået være bedre enn andre på Twitter og andre kanaler, ellers var de ikke de beste. Det er disse folkene som skal ut og hjelpe kunder med sosiale medier. Byrålederens viktigste oppgave er å finne disse flinke folkene, og så sørge for at de har noen kunder å hjelpe.
Og jo jeg mener at det er bare hyggelig og ikke mye mer å ha et par tusen følgere – i Twittersammenheng er det for så vidt ikke mye heller – men den relasjonen vi virkelig setter pris på, er den som oppstår når vi snakker sammen og diskuterer som nå, ikke den relasjonen vi bare teller.
Alex Ferguson, er ikke det en traktor?
En annen ting som vi også kan fortelle om, er GKs omvendte mentorprogram. Det omvendte mentorprogrammet er et resultat av at vi har erkjent at sosiale medier er noe som må læres gjennom praksis og at ikke alle besitter denne kunnskapen. Derfor kurset vårt sosiale medier-team resten av organisasjonen i bruk av sosiale medier. Det er ett av våre virkemidler for å heve kunnskapen på feltet slik at vi kan bli bedre rådgivere. I dag, for eksempel, hadde vi faglunsj om Facebook og mulighetene som ligger der. Det funker godt for oss, skaper intern stoltet og trygghet, og bygger kompetanse.
Anne Jahr: Jeg synes du misser to ting her – for det første så har Alex Ferguson spilt fotball (til tider særdeles godt) “oversatt” til dagens tema: han har brukt Twitter som en kanal og kan gjennom egen erfaring være et fordømme/inspirasjonskilde for de han trener/leder. For det andre: Hvis ikke den enkelte person leverer, da leverer ikke byrået.
Dagfinn Fjelddalen: Hvis du i en første samtale med en mulig kunde sier “det er bare hyggelig og ikke mye mer” – tror du virkelig at motparten opplever det som at du bryr deg, setter pris på engasjementet??
Ellers slutter jeg meg til Magne Gisvolds siste kommentar.
@Dagfinn Fjelddalen, du skriver;
“men den relasjonen vi virkelig setter pris på, er den som oppstår når vi snakker sammen og diskuterer som nå, ikke den relasjonen vi bare teller.”
Her mener jeg du virkelig viser din manglende forståelse for dette mediet / kanalen / verktøyet; Slike diskusjoner som vi har her i dette kommentarfeltet (veldig interessant for øvrig synes jeg), slike er jeg stadig en del av på twitter. Hvorfor tror du at relasjonene her er mer verdt enn en relasjon på twitter?
Grunnen til at jeg i det hele tatt kom over denne bloggposten, var fordi jeg følger Nikki på twitter og han sa noe om den. Og jeg følger Øyvind Solstad og flere andre – og har ‘opparbeidet’ meg en relasjon til de. Noe som gjør at jeg har deltatt i flere ulike faglige diskusjoner, kommet over relevante artikler m.m.
Hvorfor tror du at relasjonen på twitter er overfladisk eller lite relevant?
Selv om jeg er enig i at en byråleder bør gå foran med som et godt eksempel og for å skape troverdighet ovenfor kundene, så tror jeg for så vidt at kundene til GK kan nyte godt at GKs mulige ekspertise på sosiale medier fra andre i byrået enn byrålederen. I det minste på kort sikt.
Men; Jeg klarer likevel ikke å forstå at en byråleder med så sterkt engasjement for kommunikasjon og PR ikke ser verdien av å ha en god kilde til en stor samling av relevante mennesker å føre en dialog med.
Nikki:
Alex Ferguson var kanskje engang en meget dyktig fotballspiller. Han mestret faget. Men også fotballen har utviklet seg, nye spillerstiler kommer inn, nye teknikker, ikke minst ny teknologisk utvikling. Kunstig gress, for å nevne en! Det at Alex ikke har spilt på kunstgress selv, gjør han ikke til en dårlig leder. Slik er det også med sosiale medier. Vel endrer sosiale medier mye, men god kommunikasjon er fortsatt god kommunikasjon.
Et høyt antall tvitringer og kjempemange følgere er bare lyden av én hånd som klapper. Først når noen klapper tilbake blir det dialog. Da kan jeg love det er mer enn bare hyggelig hos oss også.
Som i dag: fint med debatt som tvinger en til å tenke gjennom hva en egentlig mener.
Selv jeg om jeg nok kan tenke meg å tenke på annet enn foppall…
DE ALLER BESTE BAKHODENE TRUFFET AV BUMERANG
Det er mange gode grunner til at alle som jobber med PR, og særlig ledere for PR-byråer, bør brette opp skjorteermene og dyppe hendene ned i de nye sosiale mediene. Den kanskje viktigste grunnen er betydningen disse mediene har fått for PR-arbeideres viktigste og mest utfordrende oppgave: håndtering av potensielt omdømmeskadelige saker.
Ingen av de norske PR-byråene er så store at ikke daglig leder straks involveres, og får en sentral plass i teamet hvis en av byråets viktigste kunder får en sterkt omdømmeskadelig sak i fanget. Det er derfor oppsiktsvekkende at over 90 prosent av norske PR-byråledere så å si ikke vet hva f.eks. Twitter er, jfr. e24-saken som var utgangspunktet for debatten her: http://e24.no/media/article3627247.ece
UANSVARLIG Å IKKE HA SOS.MED.-KOMPETANSE
Når en krise bryter ut, eller en sterkt negativ sak når det offentlige rom, kan det koste dyrt for bedrifter i forbrukermarkedet å ikke være på Twitter. Det fikk jernbaneselskapet Eurostar merke da fem tog stanset i tunnelen under Den engelske kanal rett før jul. Man kan mene mye om sosiale medier, men Eurostar-krisen viste at ingen som må forholde seg til mange forbrukere lenger kan forsvare å ikke være Twitterforberedt når en krise bryter ut. Dette har jeg skrevet om på e24: ”Bedrifter i Twitterkrise” http://e24.no/kommentar/spaltister/cappelen/article3571581.ece
NY KRISEKOMPETANSE NØDVENDIG
Vi vet nå at det første forbrukere gjør i dag om de rammes av et større problem, er å bruke sosiale medier for å videreformidle sine opplevelser og synspunkter, mens potensielle brukere vil bruke særlig Facebook og Twitter for å skaffe informasjon. Vi vet også at de forventer at bedriftene de kjøper varer og tjenester fra er til stede på og øyeblikkelig kan svare for seg på her, og at de mer generelt har fått helt nye og langt større forventninger til virksomheters eksterne kommunikasjon.
Omdømmekriser utløst ved kritikk i sosiale medier er som en flertrinnsrakett. Etter at journalister har plukket opp at det ulmer i grasrota, bærer nettmedier og de andre tradisjonelle mediene bensin til bålet. Deretter kommer bloggerne til branntomten og slenger på mer ved. Oppdager de og siden twitrerne og facebookianerne nye kritikkverdige handlinger, eller kan påvise at den som stekes opptrer arrogant og ikke tar tak i saken, kan en ny runde med omdømmeskadelig omtale oppstå i de tradisjonelle mediene.
Å håndtere en krise drevet av forbrukere som kontinuerlig publiserer sin kritikk i sosiale medier, krever en helt annen kompetanse enn å stå frem i tradisjonelle medier, be om unnskyldning og legge seg flat. Derfor må faglitteraturen om håndtering av så vel kriser som negative saker nå skrives om, og alle PR-arbeidere som må forventes å kunne bidra i håndteringen av slike saker, må lære seg å bruke sos.med.-verktøyene.
YDMYKHET
For å møte gressbrannen i medier som Twitter, Facebook og nisjepregede forbrukerfora, må merkevareeiere lære en lekse om lydhørhet, om å respondere, og om å møte kritikerne på et personlig plan. Og sist men ikke minst må de forstå at de må være til stede der det brenner, være der så lenge brannen pågår, og gjøre hva de kan for å slukke den ved å være ydmyke og sprøyte ut god informasjon til brannstifterne.
Ydmykhet er ikke akkurat hva vi som har fulgt Geelmuyden.Kiese siden starten i 1989, forbinder med dette PR-byrået. Det er sementert i GK’ernes ryggmarg at de er ”De Beste Hodene”, og at alle de andre jobber med PR i Norge egentlig og dypest sett er idioter. Det er en kjent sak at de ansatte går langt i å kopiere den karismatiske gründeren, PR-ikonet Hans Geelmuyden, i alt fra klesdrakt til måte å snakke og tenke på.
”Geelmuyden.Kiese passerer snart 2000 følgere. Det synes vi er hyggelig, men ikke mye mer enn det.” Det var Dagfinn Fjelddalen som skrev dette på bloggposten øverst i tråden her, men vi vet hvem sin ånd som målbæres i dette sitatet. At en PR-rådgiver i GK kan skrive slik på GK Forum, ”den bloggen i skandinavia hvor du kan lære mest om kommunikasjon”, ifølge egenmarkedsføringen der altså Skandinavia skrives med liten s, sier først og fremst ikke så rent lite om manglende kompetanse om og forståelse for sosiale medier.
Men sitatet forteller oss mest av alt at i de sosiale mediene kommer GKs arroganse og manglende ydmykhet tilbake til byrået som en bumerang, og treffer ”De Aller Beste Hodene” i bakhodene med et smell. Det er undertegnedes spådom at denne bumerangen vil gå i loop slik at ”De aller Beste Hodene” til slutt får sine fantastiske hoder fulle av kuler. Eneste botemiddel er en smule ydmykhet. Da ville også de to GK-bloggerne som ovenfor har prøvd å redusere omdømmeskaden ved denne fadesen, lyktes bedre.
Mitt råd til PR-byrået er ellers å tvinge ”Det Aller Beste Hodet”, selveste Sjefshodet, til å begynne å tvitre. Det gleder jeg meg til, for jeg vet han blir en followverdig tvitrer.
Følg Anders Cappelen på Twitter: @PR_faglig_ACap eller @anderscappelen
Jeg blir egentlig ikke så overrasket eller opprørt over holdningen som kommer til uttrykk fra Dagfinn Fjelddalen.
PR-byråene er stort sett bygget opp for å hjelpe sine kunder med å nå frem i tradisjonelle medier, bygget på en massekommunikasjonsmodell med en sender og mange passive mottakere. Byråene er attraktive fordi de besitter kunnskap om hvordan man får journalistene i tale og budskapet på trykk. Deres makt er bygget på nettverks og kontakter, og da kan rådene selges dyrt.
Sosiale medier er basert på dialog og toveiskommunikasjon. Mange har brukt store ord som paradigmeskifte om det som har skjedd de siste årene. Men for den som ikke deltar kan dette være vanskelig å forstå. Da er det lett å velge feil strategi eller opptre uforskyldt arrogant.
Det spesielle med Twitter er det særlig er i dette sosiale mediet vi som tidligere betalte flere tusen i timen for å få sendt ut pressemeldinger eller en rådgiver til å mase inn budskapet vårt til en redaksjon, nå får journalistene i direktetale vi. Hva skal vi da med de tradisjonelle PR-byråene? Ikke bare forstår jeg disse mediene bedre enn mine gamle rådgivere, jeg opplevere at journalister er lydhøre for det jeg har på hjertet.
Et annet særtrekk ved Twitter er viljen og gleden ved å dele og diskutere kanskje særlig kommunikasjonsfaget. Mange spesialister nærmest konkurrerer om å dele tips om faglitteratur og metoder. Ved å delta på Twitter blir jeg oppdatert på trender, og kan diskutere hvilke konsekvenser disse skal ha for oss. I flere tilfeller valgt å legge opp egen webstrategi basert på gode og gratis råd fra nettverket på Twitter, der stolte fra det jeg vil kalle moderne PR-byråer diskuterer fag rett fra levra eller hjerte. Det som skjer på Twitter stemmer dårlig overens med en kultur der gode råd skal faktureres, og kunnskapen helst skal forbli hos rådgiveren eller eksperten, slik at vi vil trenge henne igjen snart.
På den annen side er det kanskje heller ikke så overraskende at jeg skriver dette, siden jeg vel egentlig personlig har vinket for en stund siden.
@StineCamilla
Ettersom dette egentlig dreier seg om en artikkel hvor det sto at Hans Geelmuyden ikke twitrer:
La oss si at min arbeidsgiver etablerer en kampanje hvor sosiale medier er en del av pakka. Helhetlig kampanje. Spørsmålet er om jeg kunne tenkt meg å bruke GK? Hva ser jeg etter. Jo, jeg vil at et team fra GK som er sammensatt av ulik kompetanse. Bra folk med andre ord. Jeg er litt opptatt av metode, og kanskje noe opptatt av hvilke aktører GK kunne samarbeidet med. Det jeg ikke bryr meg om – overhodet ikke – er om Hans Geelmuyden twitrer.
Kanskje han burde twitret, men er det av betydning for GKs troverdighet. Ikke slik jeg ser det….