Arkiv for kategorien 'Debatt'

Politik = Fiktion?

”Yes we can!” var parolen der gav USA et tiltrængt systemskifte ved sidste præsidentvalg. Amerikanerne fik deres første afroamerikanske præsident og verden fik en retoriker, der kan gøre selv den hårdeste kritiker blød i knæene.  Men Obama har ikke selv opfundet det slagkraftige og optimistiske slogan. Det er tyvstjålet fra en lille mand med en talende gravko og en gul hjelm.

Manden med den gule hjelm hedder Byggemand Bob. Han bor i Solsikkedalen og hans venner har navne som ”Winnie”, ”Smut” og ”Fugl Thomas”.  Byggemand Bob er en af verdens mest populære børne-tv figurer. I hvert afsnit genopbygger Bob alt det der er ved at forfalde og som trænger til en kærlig hånd. ”Can we fix it?” synger Byggemand Bob, og vennerne svarer ”Yes we can!”.

http://www.youtube.com/watch?v=Ooa4BKo4-p0&feature=related

Set i lyset af den økonomiske krise og det amerikanske sundhedsvæsens tilstand er det måske ikke så dumt at Obama, bevidst eller ej, har valgt et credo fra en fiktionsfigur der genopbygger og reparerer. I hvert fald er sammenligningen af politik og fiktion ikke helt ukendt. “Politics is about 97 % fiction and 3 % imagination”, udtalte det tidligere amerikanske kongresmedlem Dick Armey for nylig til tidsskriftet The Economist, og tilføjede at ”politikere er nogle pudsige folk, der ikke lader sig forstyrre af kendsgerninger”.

Naser Khader er et tegneseriehold
Men det er langt fra alle der slipper godt af sted med koblingen mellem politik og fiktion.

Ser man på Naser Khader og de konservatives seneste burka udspil er det lige før Dick Armey’s udtalelser giver lidt for god mening: Det hele ser rigtig godt ud på papiret; hele Danmarks præmie-indvandrer gør det han er bedst til og stiller sig i spidsen for nye forslag om stramninger i forhold til religiøs fanatisme. – Og han må jo nødvendigvis vide hvad han snakker om, når han selv har indvandrerbaggrund og er billedet på vellykket integration.

I et fiktions univers havde den være lige i skabet og fiktionsudgaven af Naser Khaders comeback kunne sagtens have haft en happy ending. Det ville være en smuk historie og set-up’et er castet med dramaturgisk bagtanke. Problemet er bare at kendsgerningerne og den virkelige verden er kommet i vejen. Et forbud mod burkaer er nu officielt grundlovsstridigt, opbakningen forsvinder fra alle andre end DF og det konservative bagland er splittet. Naser Khader er (igen) ved at ende som en tom kliché af en politisk karikatur. – En tegneseriefigur, der går efter de billige point og det letbenede indhold, men som glemmer kendsgerninger, tyngde og sund fornuft.

De politiske myter
Naser Khader og Obama’s mere eller mindre bevidste leg med fiktionen har paradoksalt nok modsatrettede formål; Obama slås i øjeblikket med sejlivede myter blandt befolkningen om at hans sundhedsreformer vil medføre statsbetalte aborter og såkaldte ”dødspaneler” der nægter amerikanerne adgang til behandling.

Naser Khader derimod forsøger selv at puste liv i myten om hærskarer af burkaklædte kvinder i danske gader og stræder, der oven i købet er meget farlige i trafikken!

Obama er i klemme fordi befolkningen ikke forstår hans politik. Naser er i klemme fordi han ikke forstår befolkningen. Men hvis Naser ikke passer på kan selv ikke Byggemand Bob fixe hans faldefærdige politiske brændeskur.

Ord: Ulla Ringgård Christiansen

Det Jens burde ha sagt

2318169411_45cc5ef4ef

Kjære Stein Erik,

Jeg innser at jeg behandlet deg urett da jeg gikk så hardt ut mot deg og dine rikmannskollegaer i sommer. I et svakt øyeblikk klaget jeg over at du flyttet familieformuen ut av landet. Jeg angrer på at jeg kritiserte milliardærer som deg for å være utakknemlige. Jeg burde heller akseptert din utmelding av fellesskapet, og høflig bedt deg betale tilbake til alt du skylder.

Jeg har nemlig skjønt det nå. I sommer sa jeg noe sånt som at ”velferdssamfunnet vårt er bygget opp som et spleiselag, der de som har mest, må betale mest”.  Som økonom blir jeg litt flau når jeg må vedkjenne meg denne feilslutningen. Det er jo dem som har mest, spesielt de som ansetter andre til å skape verdier for dem, som får mest av det norske fellesskapet. Og du, min kjære venn, har et av landets feiteste sugerør ned i velferdspotten.

Nå som du offisielt har meldt deg ut av samfunnet, er det på tide du gir tilbake alt du har profittert på fellesskapets ressurser. La oss begynne med infrastruktur. Du kan vel tenke deg hvor dyrt det hadde vært å drive med handel dersom du ikke hadde hatt tilgang til veier, broer, havner, vann og elektrisitet, og hvor lite effektiv markedsføringen hadde vært uten telefonnett, tv-kabler og bredbånd. Som gjest i fellesskapet må du gjerne bruke våre fasiliteter, men skal vi være rettferdige, må du nok betale i realkostnader.

Gjennom årenes løp har staten investert mye i skolegangen og utdanningen til dine ansatte, som du har fått lov til å skumme avkastningen av. Du kan vel tenke deg hvor kostnads- og ikke minst tidkrevende det hadde vært om du selv hadde måttet lære hver ansatt å skrive og regne, eller ikke minst lært dem opp i bedriftsøkonomi og forvaltning av dine rettigheter. Rundt 45 000 000 000  kroner bruker den norske staten på grunnskoleutdanning hvert år. Det blir 73 000 per elev per år, og tar de høyere utdanning blir prislappen nesten det dobbelte. For at du skal få ansette, eller bruke noen av disse investeringsobjektenes tjenester i embetet eller fritiden, er det vel naturlig at du betaler det de koster fellesskapet.

Staten investerer også svært mye for å frigjøre arbeidskraft for deg, så du slipper å kjempe om arbeidstakerne ved å tilby dem høyere lønn. Barnehage, SFO, eldreomsorg og kollektivtransport gjør det mulig for deg å velge blant minst 30 % flere potensielle ansatte. Staten dekker til og med helseutgiftene til dine ansatte, så du slipper å tenke på å holde dem friske. Og skulle du sove utrygt om natten, finansierer det norske fellesskapet et rettssystem, politi, brannvern og kriminalomsorg, så du kan investere tiden i å utvide din egen formue.

Du tror kanskje det er fordi Orkla-produktene er så uimotståelige, at folk bruker så mye penger på dem? Tro om igjen. Folks handlevaner er helt avhengig av deres kjøpekraft, som statens rentepolitikk og investeringer i oljeindustrien, i utdanning, innovasjon og næringsutvikling har sørget for å opprettholde. Og jeg skal ikke engang begynne på hvor mye staten investerer i å skape gode handelsbetingelser for norske bedrifter i utlandet.

Som du kanskje skjønner innerst inne, er det ikke urimelig å be deg betale 10 millioner i formueskatt, når du på bare et år får investeringer verdt 2 623 milliarder kroner i retur. Det er ennå ikke for sent for deg å melde deg inn igjen i fellesskapet og gjøre din dont.  Men hvis du velger å bli stående der ute på din høye, kalde hest, foreslår jeg at vi lager en nedbetalingsplan.

 
Hilsen din aller beste venn,

Jens Stoltenberg.

”Michael Laudrup er bøsse!”

Næh, det er han så vidt vides ikke. Men overskriften ville nok få et par fodboldfans og -spillere rundt omkring i verden til at få morgenkrydderen galt i halsen. For i professionel fodbold, så vel som i andre sportsgrene, er homoseksualitet stadig tabu. Derfor er Outgames nødvendigt.

outgames

I den senere tid har der i landets aviser, og ikke mindst hos Geelmuyden.Kiese, været debat om Outgames. Følgende spørgsmål er bl.a. blevet stillet: Hvorfor skal man blande homoseksualitet og sport? Hvorfor skal bøsser og lesbiske have deres eget OL?
Debatten i både aviser og GK overser den væsentlige pointe, at homofobi er et stort problem i sportens verden.

Homofobien hersker
For nylig udtalte den tidligere professionelle NFL spiller, Kenneth Hutcherson, at åben homoseksualitet ikke hører hjemme i professionel sport, fordi det skaber ubehag hos holdkammeraterne: ”Det er bedre for holdet, at homoseksuelle ikke outer dem selv”, skrev han i et debatindlæg i Washington Post. Ifølge den tidligere NFL spiller føler heteroseksuelle mænd sig kun trygge, når de kan tage brusebad med andre heteroseksuelle mænd.

Hutchersons udtalelser bærer præg af, at den tidligere sportsmand i dag er præst i en amerikansk frikirke, der ikke er særlig åben overfor homoseksualitet generelt. Men eksemplerne på det anstrengte forhold til homoseksualitet i sportens verden er talrige. Her er et par udvalgte skæbner:

-       I 1998 begik Justin Fashanu selvmord. Han var en af fodboldklubben Nottingham Forests unge stjerner, og sprang ud i 1990. Men forfølgelsen af ham, pga. hans homoseksualitet, blev for meget.

-       Basketballstjernen John Amaechi skjulte sin homoseksualitet, til han gik på pension.

-       Herhjemme måtte fodboldspilleren Mikkel Beck engang indkalde til pressemøde under titlen ”Jeg er ikke bøsse” for at få aflivet bøsserygterne.

Det er stadig tabu
Blandt professionelle belgiske fodboldspillere mener godt 68 procent, at homoseksuelle ikke har noget at gøre i den bedste belgiske liga. Det viser en undersøgelse, som et belgisk sportsmagasin har lavet blandt 300 professionelle belgiske fodboldspillere.

Omklædningsrummet er åbenbart mere tabubelagt, end man lige skulle tro. Og selvom vi, og sikkert også de fleste i vores omgangskreds, fuldstændig uproblematisk spiller fodbold, squash og tennis med homoseksuelle venner og holdkammerater, er der mange andre dele af landet, Europa og verden, hvor det ikke foregår helt så udramatisk.

Derfor er en sportslig vinkel på en kultur- og idrætsbegivenhed som Outgames velvalgt, og sætter positivt fokus på en minoritetsgruppe, som verden burde være for gammel til at diskriminere.

Ord: Ulla Ringgård Christiansen

Billede: Outgames

Skær fedtet fra og lad os se noget kød

 
gay-flagWorld Outgames, også kendt som homo-OL, blev i weekenden skudt i gang på Rådhuspladsen i København, men skyderierne mod arrangementet begyndte allerede for flere måneder siden. Meningsdannere kritiserer eksempelvis, at Københavns Kommune støtter projektet med 30 mio. kroner, som kunne have gjort større gavn andre steder. Jeg stiller mig ikke op i køen af kritikere, men retter derimod sigtekornet mod arrangementets indhold og form.

Arrangementets officielle navn er World Outgames og kaldes i folkemunde homo-OL. Men lytter man til de ledende tunger bag Outgames, handler det faktisk om noget helt andet. For med Outgames ønsker man at sætte fokus på homoseksuelles rettigheder (og mangel på samme) rundt om i verden. Men hvorfor skal de godt 5500 homoseksuelle mænd og kvinder så også have fodboldstøvler, badmintonketsjer og badehætter med taskerne, når det er menneskerettighederne, der skal slå debatten an?

OL på den forkerte arena
Uden at negligere værdien af erfaringsudveksling omkring menneskerettigheder over landegrænserne, tænker jeg, at de fleste tilstedeværende i omklædningsrummene under Outgames er enige, før de træder ind, og endnu mere enige efter de har vasket sveden af kroppen. Og de mennesker der ikke deler samme syn på sagen, vil med garanti ikke være at finde i nærheden af sportshallerne.

Dernæst forekommer omklædningsrum mig ikke at være den bedste arena for en diskussion af homoseksuelles rettigheder. Som det sidste, men måske det vigtigste, er medierne, af gode grunde, sjældent velkomne i omklædningsrum, så hvorfor gemme ”debatten” dér? Den skal ud til folket og folket skal være med!

Vis mig din hund og jeg skal sige, hvem du er…
Vis mig Outgames programmet og jeg skal sige, hvad arrangementet går ud på. Men efter at have tygget mig igennem det 260 sider lange program, kan jeg ikke svare entydigt på, hvad arrangementet går ud på. Ikke andet end der kommer til at foregå hundredvis af kulturevents, fester, sportsaktiviteter, udstillinger, film og forestillinger rundt om i København og omegn. Men udbuddet er for stort og jeg lægger umiddelbart programmet fra mig uden at have truffet et valg om, hvad jeg vil se. Det irriterede mig og jeg begyndte at spekulere over indholdet.

For det er langt fra tydeligt for mig, hvilken position Outgames ønsker at indtage. Vil Outgames være en sportsbegivenhed? Vil Outgames være en kulturel event? Vil Outgames være et særarrangement for en minoritetsgruppe? Vil Outgames være en seks dage lang Pride Parade? Eller vil Outgames være centrum for en global debat om homoseksuelles rettigheder, hvor målet er at få verdens politikere og regeringer i tale og opsætte forpligtende mål?

Svaret er, at Outgames er lidt af det hele uden egentlig helt selv at vide, hvad der vejer tungest. Sidstnævnte skriver jeg med åbenhjertig reference til en udbytterig samtale, jeg havde med en af de danske deltagere og politisk aktive ved Outgames på åbningsaftenen lørdag.

World Outgames vil for meget og det er synd! Resultatet bliver, at det velmenende ønske om at skabe en storslået og kraftfuld event, tager fokus væk fra dét det (i mine øjne) egentlig handler om – at give verdens homoseksuelle de samme rettigheder som alle andre mennesker.

World Outgames mangler et klart budskab og en rolle, som ikke er til at misforstå. Tænk hvilken magt World Outgames ville kunne flytte, hvis de skar fedtet fra.

Ord: Toke Mølgaard

NRKs stille død

Mens papiravisene sliter med dødsdommer og annonseinntekter i fritt fall, lever ennå NRK fett på lisensbetalernes lommebok. Likevel er dagens finansieringssystem en trussel som på sikt kan bety kroken på døren for NRK.

NRK-lisensen er i praksis en skatt på TV-apparater. Den er lik både for fattige og rike, og må betales selv om man ikke vil ha kanalen. I dagens digitale TV-hverdag er dette uholdbart, nå som nesten alle husholdninger har flere titalls andre kanaler å se på. Samtidig kan man se så godt som alle NRKs programmer lisensfritt på nett, selv på NRK.no. En trenger derfor ikke krystallkule for å se at NRKs finansieringsmodell snart er mer avleggs enn platebransjens. Mens stadig flere unge kun ser TV på nett, så slåss NRK med nebb og klør for å beholde sin egen TV- apparatskatt. De bruker også flere titalls millioner på administrasjon for å få inn lisenspengene.

Så hva er alternativet om man fremdeles ønsker en statlig reklamefri TV-kanal? Løsning er å finansiere NRK direkte over statsbudsjettet. Dette gir ikke mer politisk kontroll, ettersom politikerne allerede i dag fastsetter lisenssatsen, men det kan gi NRK en fair mulighet til å overleve på sikt uten reklame.

Blir det borgerlig stortingsflertall, er det i praksis Høyre som avgjør NRKs finansieringsmodell. Helgens landsmøte blir derfor svært avgjørende for om NRK vil overleve eller død i vår nye mediehverdag.

Ord: Audun Sommerli Time

Blogging flyttet makt i statskanalen

nrk2

NRK2s Christian Strand inviterte i går bloggerne Vampus og Hablogg for å diskutere bloggerens innflytelse på norsk politikk sammen med undertegnede som ekspertkommentator fra Geelmuyden.Kiese.

Det var Dagbladets artikkel ”Bloggere senket regjeringens blasfemi-forslag” som var utgangspunktet: Den hevder at bloggere for første gang satte den politiske dagsorden i Norge.

De to beskjedne, men reflekterte bloggerne var enige om at blasfemisaken ble tatt opp av bloggerne og løftet fram til media. Noen særlig maktfaktor i det politiske spillet var de derimot ikke villige til å kalle seg.

Geelmuyden.Kiese har gjennom en serie innlegg på denne bloggen spurt de store partiene hvordan de ser på bloggenes rolle i valgkampen. Flere ser på sosiale medier som mer viktig i år, og de fleste holder et øye med bloggsfæren. Noen har til og med lekket historier til bloggere for å bryte nyheter. Noen mediekommentatorer har strukket seg lenger enn langt i å påstå at nettet vil få en avgjørende rolle i valget.

Blasfemisaken viser at bloggene har politisk innflytelse. I denne underskogen av nyhetskilder kan sakene samle engasjement til de blir sterke nok til å krysse medieterskelen. Blasfemisaken viser at bloggere effektivt kan påta seg opprørerrollen og samle støtte for å bekjempe urett. Rollen som katalysator for kamp må ikke undervurderes.

Jeg legger ved linken til gårsdagens debatt og vil gjerne nytte sjansen til å takke Vampus og Hablogg for en god samtale både før, under og etter programmet.

Ord: Espen Skoland

Slike bål trenger ikke bensin

Tåregassen og den journalistiske blodtåken har ligget tungt over Oslo den siste uken. Horder med demonstrasjonsutrustede rebeller har rast gjennom gatene, hoppet over gjerder, klatret på tak, ropt og skreket, og spekulert i hvem eller hva som blir aksjonenes neste mål. Juletreet på Universitetsplassen? McDonalds? Utslitte av kampens hete har de lusket tilbake til redaksjonene og delt sine inntrykk med folket. Dersom du har fulgt med i nyhetsbildet og det som har skjedd på gateplan, har det til tider vært vanskelig å skille mellom hvem som har ristet mest i politigjerdene. Journalistene eller ungdommene?

Det er ingen tvil om at demonstrantenes herjinger har vært sjokkerende og fullstendig uakseptable, der de har gått løs på sentrumsgater og politi med brannbomber, steiner og fyrverkeri. Det er heller ingen tvil om at det er viktig at pressen er ute i gatene og dekker slike saker, i stedet for å sitte inne og bedrive kontorjournalistikk. Pressen kan imidlertid bli mer i veien enn til nytte, og bidra til å øke temperaturen i demonstrasjonene, der de farer rundt i fullt stridsutstyr bevæpnet med mikrofoner og kameraer.

TV2 hadde mange journalister på vakt torsdag kveld, og installerte seg taktisk på en balkong i 4. etasje på Grand Hotell, der de serverte sine sensasjonssøkende kommentarer. ”Det blir kastet gjenstander mot Eidsvolls Plass”. En snøball føk gjennom luften. Spenningen rundt en kastet snøball var imidlertid ikke nok til å holde på seerne, og krimekspert Johnny Brenna måtte ty til det gamle trikset med løse spekulasjoner om demonstrantenes neste trekk. Det trengtes visst mer bensin på det tabloide bålet. McDonalds, ville ikke det vært en god idé? Brenna ventet på action.

Ord: Håkon Mathias Rønning

Klima og bundlinje er to sider af samme sag

  klima

Klimaet står højt på dagsordenen, og det vil det blive ved med. Tager man ikke dette for givet, behøver man blot at lytte til Statsministerens tale fra Venstres årsmøde forleden. Som mange før ham, gjorde han her klart, at klima og bundlinje ikke er hinandens modsætninger, men to sider af samme sag. For når verdens energiforbrug stiger og forsyningskilderne er ustabile, er det afgørende for stater og virksomheder, at de er så energieffektive som muligt. Ikke blot for deres samvittigheds skyld – men også for bundlinjens. 

 

Derfor undrer det, at Steffen Lüders og Lotte Hansen fra GCI Mannov i en kommentar i Børsen den 11. november beskriver fokus på klima og fokus på bundlinje som modsætninger. Ifølge dem vil en af konsekvenserne af finanskrisen være, at mediernes og erhvervsledernes opmærksomhed flytter fra det grønne fokus, vi har været vidner til de senere år, til et mere rent bundlinje-fokus. I det hele taget beskriver de bundlinje og klimahensyn som to adskilte ting, der ikke er internt forbundne. Det er udtryk for en forældet tænkning, der opfatter energieffektivitet og forretning som et enten-eller, mens det for længst er blevet et både-og. 

 

Den strategisk tænkende virksomhed følger bare ikke med i en hvilken som helst retning, medievinden måtte blæse i et givent øjeblik. En virksomhed, der vil opnå magt over sin egen situation, må lægge en langsigtet strategi og justere den efter forandringerne i verden, i stedet for at slippe sin kurs så snart der dukker vanskeligheder op. Selvom finanskrisen skaber blæst i medierne netop nu, er det ikke klogt at lade sig slå ud af det – især ikke når man tænker på, at de klimamæssige udfordringer, verden står over for, vil vare ved mange år efter, at finanskrisen er blæst af.

 

Derfor bruger den forudseende virksomhed denne krisetid til at reducere sine omkostninger på områder, der ikke svækker den strategiske kurs – og her er der særlige gevinster at hente inden for energieffektivisering. Forkortede transportveje og reduceret strøm- og varmeforbrug er eksempler på besparelser, der både gavner virksomhedens økonomi og det omgivende miljø. Samtidig hermed vil den forudseende virksomhed gennemtænke, hvor den vil stå, og hvad den vil sige, når klimadebatten igen skyller ind over landet og kritiske journalister vil forlange svar på tiltale.

 

At tro at klimadebatten er på vej ud af medierne er uden tvivl forfejlet. Men det er også fejlagtigt, når Lüders og Hansen mener, at klimadebatten har tronet enevældigt på toppen af ”mediehitlisten” i flere år. Klimadebatten har hele tiden har været skiftevis ledsaget og overgået af forskellige dagsaktuelle emner og af langvarige konflikter som Muhammedkrisen eller krigene med dansk deltagelse.

 

Der florerer i dag en lang række forsimplende billeder af både medieinteressen og af forholdet mellem klima og bundlinje. Men heldigvis er der stadig mange, der har bemærket, at klimadebatten er kommet for at blive – og at energieffektivitet og sund forretning er to sider af samme sag.

 

Ord: Peter Goll og Dennis Meyhoff Brink

 

 

Omdømme i et klart øyeblikk

Ukens Morgenbladet kaller Kommunal- og regionaldepartementets Ry-prosjekt, der en rekke representanter fra reklame- og kommunikasjonsbransjen har bidratt med korte fagartikler, for en ”sann svir av svada”. Avisen melder at den gladelig påtar seg jobben med å evaluere prosjektet. Som en av flere bidragsytere ser vi frem til dommen fra Morgenbladets notiskontor.

Omdømmebygging skjer ikke med et øyeblikks klarsyn i svulstige vekkelsesmøter, men ved å bygge stein på stein – akkurat slik man bygger gode byer og samfunn. Mangler barnehagene plasser eller står man i timevis og venter på lokalbussen, kan intet kommunikasjonsbyrå løse problemene. Samtidig kjenner ingen til en endring som ikke er kommunisert. Vi lever av å formidle substans ved hjelp av kommunikasjon.

Ukritisk visjonssnekkeri og slagordsvada er verken i kommunenes eller innbyggernes interesse. Og for å nå den attraktive målgruppen av unge, høyt utdannede, kommende småbarnsforeldre som har opparbeidet immunitet mot konvensjonell markedsføring, er det trolig penger ut av vinduet.

I Geelmuyden.Kiese begynner vi enhver strategiprosess med å stille spørsmål: Hvilken endring skal vi oppnå? Hvilken makt skal vi flytte? Før en klar målsetning er formulert, er det meningsløst å diskutere virkemidler. Om en generell fremstilling av vår fremgangsmåte kan fremstå som høytflygende, er hovedpoenget at vi kommer frem til konkrete tiltak som faktisk virker.

Ord: Jo Eikeland Roald
Foto: Kommunal- og regionaldepartementet

Velkommen inn!


Hei du, Ali Farah. Jeg vil si deg noen ting: Jeg har tatt meg tid til å lese dine tanker i kronikken i Ny Tid 10. oktober helt til siste punktum. Det var virkelig trist lesning. Jeg er blant de mange som sympatiserer med deg, men det du kaller tanker, kaller jeg en orgie i hat og fordommer.

6. august 2007 ble du forlatt blødende i Sofienbergparken i Oslo av ambulansepersonell. Du var slått ned og hadde hjerneblødning, men ambulansesjåføren feildiagnostiserte. Etter 10 000 ambulanseoppdrag uten anmerkning gjør sjåføren en kjempetabbe. Familien din, og alt som finnes av opinionsdannere i Norge slår umiddelbart fast at ambulansefolkenes handling var rasistisk motivert. 6. februar 2008 slår Statens Helsetilsyn fast at ”pasienten fikk en uforsvarlig behandling. Men det er ikke dokumentert at han fikk en uforsvarlig behandling fordi han ikke var hvit”. Er det virkelig umulig for deg å akseptere Helsetilsynets konklusjon, Ali Farah? Må du på nytt beskylde ambulansesjåføren for å være ”rasist i en større sammenheng”.

Ali Farah, er det slik at det er opp til deg å definere hvem som er rasist, og hva som er rasisme? Hva mener du selv om utsagnene du kommer med i kronikken? Hva tenker du når du skriver ”White trash democarcy er et papirhelvete som dere kaller sosialdemokrati”. Eller når du skriver ”Jeg har ingenting imot hvite mennesker. Men jeg liker ikke dere som er grå. Dere som prøver å holde oss nede, og som blindt profitterer på det systemet dere med hud og hår prøver å beskytte”.

Systemet du beskriver er vårt system. Ditt og mitt. For meg er du like norsk som jeg er. Systemet er ikke perfekt. Dessverre finnes diskriminering. Fordommer er sannsynligvis jevnt fordelt og uavhengig av hudfarge. Men systemet har også styrker. I Norge søker vi likebehandling. Får du hjerneblødning, er profesjonell hjelp aldri langt unna på et norsk sykehus. Er du forhindret fra å arbeide, stiller fellesskapet vårt opp med rause trygdeordninger. Ønsker du å ytre deg, har du frihet til å si hva du vil.

I kronikken din stiller du deg utenfor alt dette. Du definerer deg selv ut. Du reduserer fellesskapet vårt til et ondsinnet ”system” som du selv ikke er en del av. Det er det som gjør meg trist. Det forteller meg at vi er kommet kort med integrasjon i Norge. Integrasjon begynner med at alle definerer seg selv inn.

Artikkelen er også publisert i dagens utgave av Ny Tid.

Ord: Hans Geelmuyden
Foto: kasiaeryn


Hva er GK Forum

GK Forum skal være den bloggen i skandinavia hvor du kan lære mest om kommunikasjon. Den er skrevet av ansatte i Geelmuyden.Kiese, et av skandinavias ledende kommunikasjonsbyråer.

Vis kun innlegg fra

Arkiv

januar 2010
m t o T f l s
« des    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031

RSS – Abonner på GK Forum

Besøk våre hjemmesider

Følg oss på Twitter

Del på Del.icio.us