Torsdag 1. oktober 2009. Høstsolen lå lavt over Lysaker. Møterommet til Tandberg, Norges it-juvel, var fullsatt av hovedstadens finansjournalister. I sentrum av begivenhetene: Jan Chr. Opsahl, den visjonære og suksessrike industrimannen som egenhendig bygget Tandberg fra grunnen, Fredrik Halvorsen, næringslivs-wonderboy, og John T. Chambers, toppsjef og styreformann i Cisco.
Børsmeldingen gikk ut noen minutter tidligere: Cisco byr 153,50 kroner per Tandberg-aksje. Budet er støttet av Tandberg-styret og forutsetter 90 prosent akseptfrist. Fairness opinions fra internasjonale investeringsbanker støtter verdianslaget på 17,2 milliarder kroner. De resterende 10 prosent av aksjonærene ville så bli tvangsinnløst før Tandberg kunne fullintegreres i Cisco.
Honnørordene fyller lokalet. Det er 17. mai og 4. juli. Forhandlingene, som hadde pågått siden forsommeren, var kronet med seier. Alle var fornøyde. Opsahl hadde funnet et selskap som kunne videreutvikle Tandberg videre, Chambers hadde fått tilgang til ny og verdifull kompetanse, kundene ville få en enda sterkere leverandør og de ansatte en ny og sterk eier. Fredrik Halvorsen var også fornøyd. Den ferske blankofullmakten til å utvikle Ciscos videosatsning lå trygt i innerlommen.
Kommunikasjonsmessig var det imidlertid noe som skurret. Hvor var prinsippene for god eierstyring og selskapsledelse? Hvorfor sto direktørene tett sammen og smilte som om de feiret en fusjon? Var det ikke oppkjøp som sto på børsmeldingen?
På Oslo Børs var Tandberg-aksjen opp over 10 prosent. Senere fortsatte aksjen over 153,50 kroner. Var det et opprør på gang? Var det ikke 17. mai likevel? Kunne noen være misfornøyde når de ansatte, styret og sannsynligvis kundene jublet?
- For meg personlig er det uinteressant om salgskursen er 100 eller 150 kroner, uttalte Opsahl. Aksjonærene var tydeligvis interessert i salgskursen. Interessant var også budet for Halvorsen og åtte andre Tandberg-ledere. Rundt 80 millioner kroner i vederlagt ble utløst for Tandberg-sjefen, ifølge avtaler inngått før offentliggjøring av budet. Aksjonærene raste.
Den amerikanske investorveteranen Guy Wyser-Pratte, også kalt “Rambo”, var ikke imponert. Ifølge Wyser-Pratte ivaretok ikke styret og ledelsen i Tandberg aksjonærenes interesser. Orkla, Oslo Pensjonsforsikring, Ferd Invest, Delphi Fondene og Rasmussen-familien var ikke imponert. SEB Enskilda, som organiserte Lysaker-opprører, var ikke imponert.
“Ved et oppkjøpstilbud er det jo styrets primære oppgave å ivareta samtlige aksjonærers interesser og å sikre at aksjonærene blir behandlet likt. Vi hadde forventet en vesentlig høyere budpremie ved et oppkjøpstilbud på Tandberg”, skrev Rasmussen-direktør Rune Selmar til Dagens Næringsliv.
Ciscos interessentanalyse i kommunikasjonsplanen for Tandberg hadde feilvurdert aksjonærene. Den sammensveiste Cisco-Tandberg-kommunikasjonen hadde slått feil. Cisco ville ikke nå 90 prosent akseptgrad. Den industrielle drømmen sto i fare for å bli knust.
En omfattende redningsaksjon ble iverksatt. Uker med ”tilfeldig” blogging fra ledende Cisco-ansatte, artikler med referanser til såkalte kilder nær selskapet, les kommunikasjonsrådgivere og advokater, hvor hensikten var å legge press på aksjonærene, samt omfattende rådgiveraktivitet. Det hjalp lite. Skaden var ikke til å rette opp med kommunikasjonskosmetikk og fiksfakserier. Harde kroner var den eneste løsningen.
11. november kom kapitulasjonen. Budet ble hevet til 170 kroner per aksje, tilsvarende en verdsettelse av Tandberg på 19 milliarder kroner. Fredag 4. desember var 90-prosent-grensen nådd.
Tandbergs videre suksessferd kunne starte. Tilbake sto rådgiverne. Litt klokere om hva man skulle gjøre, og ikke gjøre, ved neste oppkjøpsprosjekt. Tilbake sto Polycom. Bekymret for en enda sterkere hovedkonkurrent. Tilbake sto Lysaker-opprørerne. Speidende etter neste børsmelding.
Ord: Geir Bjørlo
Bilde: kevindooley
