De store konsernene har hatt det lenge. Så kastet mindre virksomheter seg på, gjerne i sammenslutninger delfinansiert av distriktssubsidier. For noen år siden innførte Høyre, som første parti på Stortinget, sin egen traineeordning. Traineeprogrammene har kommet for å bli i norsk nærings- og samfunnsliv.
Denne uken inntok studentene landets universitetsbyer igjen. Byene fylles av liv og latter, fest og fjas. Ved semesterslutt, før sommeren, gikk nyutdannede fortsatt ut fra universitetene til godt betalte jobber i et hett arbeidsmarked. Mange av dem søkte seg til prestisjetunge traineeprogrammer i landets mest velrenommerte bedrifter.
Traineer skiller seg fra vanlige nyansatte ved at de flyttes rundt i ulike roller i konsernet eller selskapet for å tilegne seg mest mulig kunnskap om driften. Dersom arbeidsgiveren er internasjonalt orientert, innebærer traineeperioden på 1-2 år som regel minst noen måneder i utlandet. Traineeprogramene inkluderer også faglige og sosiale samlinger med jevne mellomrom i løpet av perioden. Den enkelte trainee følges som regel opp av en mentor flere trinn lenger opp i bedriftshierarkiet. Alt legges til rette for at de utvalgte skal finne seg vel til rette og leve lenge i selskapet. For de subsidierte distriktsvariantene innebærer investeringen i en traineeordning ofte også et lønnlig håp om at de unge håpefulle skal bosette seg langt der ute blant fjell og fjord og trange vik.
Traineeperioden er på mange måter en fortsettelse av studietiden; læring, jobbing, fest og moro – men med lønn og personlig oppfølging fra en person som i hvert fall i teorien har hatt suksess i sin yrkeskarriere. For en norsk gjennomsnittsstudent med trøtte førsteamanuensiser og grandiosamiddager friskt i minne, kan traineeordningen fremstå som en trygg og behagelig overgang til arbeidslivet. Derfor er også traineestillingene i de største konsernene svært ettertraktede. Jevnlige drypp i media om høye søkertall og få plasser bidrar til å styrke følelsen av å være utvalgt. De fremste traineeprogrammene evner derfor å tiltrekke seg de beste studentene, uten å nødvendigvis betale dem best.
Samtidig går det store flertallet fortsatt inn i arbeidslivet på mer ordinære måter. Da er sannsynligheten stor for at de møter en krevende hverdag fjernt fra studentlivets sus og dus. Ifølge en undersøkelse utført av TNS Gallup stiller hele 56 prosent av arbeidsgiverne seg helt eller delvis uenig i at nyutdannede arbeidssøkere er godt forberedt på arbeidslivets utfordringer. Dette står i kontrast til undersøkelser blant studentene selv. Ifølge en rapport fra Nifu Step gir et representativt utvalg på 2000 norske studenter fem år etter siste eksamen uttrykk for at studiene ga dem et bra utgangspunkt for å gå ut i jobb.
De høye søkertallene til norske og internasjonale traineeprogrammer viser at dagens studenter søker tryggheten i en tilrettelagt ordning fremfor å begynne som fersking helt uten sikkerhetsnett. Men er traineeordningene kun støttehjul for usikre ungsauer? I realiteten innebærer en traineestilling en kontrakt mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Arbeidsgiveren investerer tid og ressurser i arbeidstakerens kompetanseutvikling og gir henne muligheten til å utvikle et faglig og sosialt nettverk som kan stimulere en raskere karriere i bedriften. Som motytelse godtar arbeidtakeren lavere lønn, ofte uten overtidsbetaling og med utsikter til å måtte endre arbeidssituasjon dramatisk flere ganger i løpet av traineeperioden.
Kontrakten mellom arbeidsgiver og fersk arbeidstaker handler om rykte og renommé. Den traineeordningen som ikke legger til rette for de ferskingenes personlige utvikling, vil raskt få ord på seg for å forsøke å utnytte unge talenter for en billig penge.
Noen ganger er det et poeng i seg selv å ha en traineeordning. Det viser tro på fremtiden og vilje til å satse på ungdommen. En rekke sparsomt befolkede områder i utkant-Norge har øynet denne muligheten for å tiltrekke seg attraktiv, høyt utdannet arbeidskraft. Traineebegrepet brukes derfor heftig om subsidierte entreprenørskapstiltak i distriktene. Men også i maktens korridorer har man øynet muligheten for å friste ungdommen med engelske lånord. Da partiet Høyre etablerte sin traineeordning på Stortinget for noen år siden, var det nok noen som løftet både ett og to øyenbryn. Som grep betraktet av et parti som de senere årene har latt seg administrere av ”intellektuelt og retorisk svake ledere”, ifølge en av de konservatives unge ideologer, vitnet traineeprogrammet om markedsmessig smartness og intellektuell glød. I år druknet imidlertid den faste medieomtalen av Høyre-traineene på Tinget av en annen og mer broket ungdomsgjeng nederst i Karl Johans gate. Fremskrittspartiets unge broilere, anført av kommunikasjonsrådgiver Mazyar Keshvari, kuppet den rutinemessige politisk trainee-omtalen både i Dagens Næringsliv, Dagsavisen og Dagbladet Fredag sommeren 2008 med Frps ferske traineeordning på Stortinget. De unge, mørkeblå var imidlertid ikke like fjellstø i møtet med media som man kanskje kunne forventet.
Det handler om rykte og renommé, og til og med blant strengt skolerte liberalistkadre er man seg selv nærmest: En av Frp-traineene, student ved det ellers venstreorienterte Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, ville overfor Dagbladet Fredag redde sin troverdighet ved å understreke at han var ”politisk uavhengig”. Mon tro hva mentoren hans mente om det?
Og vi selv? Selvfølgelig har vi hatt traineeordning i Geelmuyden.Kiese. Men i år er det for lengst passé. Før kalte vi dem traineer. Så kalte vi dem prosjektledere. Nå kaller vi dem bare juniorer.
Ord: Jo Eikeland Roald
Foto: Arash Behshadpoor
