Foto: Greenwich Photography (CC-by-2.0)

På en café i Madrid sitter fem gode venner fra rundt om i Europa. Glass tømmes og fylles. Samtalen går fra spanske spådommer om EUs økonomi og tyske visjoner om et samlet Europa, til vidløftige debatter om etikk og de filosofiske argumentene for og imot uhjelp.

Vi dreier inn på klimaproblematikken, og jeg gjør den ubehagelige oppdagelsen at av fire av mine beste venner påstår alle unntatt én at klimaendringer er en myte. Bedre blir det ikke av at alle data og argumenter som legges frem møtes med avfeininger som “I don’t believe in the climate scientists”, “It’s all about politics” og direkte usannheter som “I’ve heard 90 % of climate scientists don’t believe it themselves”.

Jeg mister besinnelsen, forlater fornuftsargumentasjonen og appellerer til følelser: “On every question even remotely related to science, you trust my every word without question. Why don’t you believe me now, when I present you with the evidence for climate change? I don’t CARE if you don’t believe in the climate scientists – why don’t you believe in ME?!”

Høye røster demper seg. Blikk søker bord. En jurist fra Bremen bryter stillheten, uten å ta øynene vekk fra glasset med Amstel på bordet foran seg:

“Because I don’t want to change my life.”

Samtalen går raskt videre til fotball, nærmere bestemt El Clásico, der vår vertsby lider et sviende 3-1 nederlag mot erkerivalen Barcelona.

Dagens utfordring går til alle som er interessert i endringsledelse og endringskommunikasjon: Hvordan får man til en endring dersom problemet ikke er manglende oppmerksomhet på problemet eller fravær av gode visjoner om hvordan man når målet, men en grunnleggende motstand mot endring i seg selv?

Barn og voksne sprenges så blod og knokler hagler. Ikke landminer denne gang men klimakrisekampanjefilm. Vil du ikke redusere karbonavtrykket ditt med 10%? Neinei – Kaboom.

Med filmen “10:10 How to Reduce Carbon Emissions” har en gruppe klimaforkjempere sprengt bort et bein av troverdighet for klimasaken, som mange av oss i grunnen trodde vi tilhørte. Avsenderen vakler på de gjenværende mens de sier Unnskyld! Unnskyld!

Grunnen til at dette provoserer, er ikke at det er ufint å sprenge unger på film. Det går greit det, bare poenget står i forhold. Feilen er at det gjør det ikke her. Filmen tar urettferdige forutsetninger på betrakterens vegne: De som ikke hundre prosent for klimasaken, er per definisjon idioter og motstandere og fortjener hva det skal være.

En kampanje som gjør at avsender må unnskylde seg er selvsagt til dobbel skade; i tillegg til å bli fornærmet vil målgruppen også tvile på om unnskyldningen egentlig er ærlig ment. 10:10-kampanjen fører klimakampen ett skritt fram og tre tilbake.

Unnskyld meg et øyeblikk mens jeg går ut og setter bilen på tomgang.

Foto: plasmastik (CC-by-nd-2.0)

Selv med de enorme mengder klimagasser vulkanen har sluppet ut, er det likevel ikke mer enn omtrent det samme som det flyene som ble stående på bakken ville ha sluppet ut i samme periode. Naturligvis er det nok en anselig andel av de strandede flypassasjerer som har tydd til leiebil og andre lite klimavennlige tiltak for å komme seg frem. Det vil være naivt å påstå at vi har gått i pluss takket være vår islandske plageånd.

Mer spennende er hvordan vi med ett ble klar over hvor avhengige vi har gjort oss av flytransport, og hvor sårbare vi dermed har blitt. Det betyr ikke at samfunnet stoppet opp. Som det løsningsorienterte dyret vi er finner vi alltid på nye løsninger i krisetider, som de mange haikeordningene raskt ble et eksempel på.

Det interessante er at ingen miljøorganisasjoner har villet fronte saken som den store vekkeren som forteller oss at vi burde gå vekk fra fly en gang for alle. Det er ingen tvil om at de har fått det med seg, og de har alle argumentene på plass. Likevel er det ingen av de store miljøvernorganisasjonene som har noe om vulkanen på sine hjemmesider. Ingen blåser saken opp eller dytter den frem.

Går de dermed glipp av en kjempemulighet til å fremme miljøbevissthet, eller er det snakk om å være seg bevisst på hvilke assosiasjoner man tilknytter seg? Kanskje er det av frykt for å la miljøsaken bli forbundet med mindre hyggelige opplevelser, som å sitte på buss hjem fra Italia i et drøyt døgn som følge av flykanselleringer? Kanskje er det litt for nærliggende å trekke parallellen til ”ødelagt ferietur = bra miljøtiltak”, og at miljøbevegelsen vet bedre enn å fortelle oss at veien å gå for en bedre fremtid er å bytte ut en 2 timers flytur med en 42 timers busstur?

Ikke sorter plasten din, det hjelper ikke likevel. Utsagnet fra Annegrete Bruvoll, forsker ved Statistisk Sentralbyrå, er både forskningsmessig og kommunikasjonsmessig en katastrofe fra start til slutt.

Forskere har rett. Det er tross alt forskning. Sett fra Annegrete Bruvolls synspunkt blir det derfor feil å sortere plast når klimamålene bedre nås gjennom statlige reguleringer. ”Utslippene fra avfallsbehandling er minimale, stort sett under 1 prosent av de nasjonale utslippene. Skal utslippene ned, er det helt andre utslippskilder som må reguleres”, sa Bruvoll til Vårt Land.

I en forskers idealverden tas beslutninger basert på gode analyser og fakta. I virkeligheten er mennesker bare mennesker. Hadde forskere hatt ansvar for å forankre miljøsaken i den norske befolkningen, hadde jeg vært alvorlig bekymret. Jeg handler i hvert fall ekstremt tregt når jeg blir fortalt hvor lite jeg betyr.

Det Bruvoll ikke tar høyde for med utspillet sitt, er hva hun indirekte kommuniserer. Bruvoll forteller at det kun er staten som kan ta ansvar for å gjøre noe med klimaendringene. Individet er bare en parentes, og individenes handlinger bagateller i det store bildet.

Staten spiller hovedrollen i klimakampen. Men hvis norske forskere totalt overser enkeltindividets rolle i kampen, så blir det dårlig føre i framtiden.

Staten er ikke en abstrakt enhet, men en sammenslutning av  mennesker med stor beslutningsmakt. Derfor er det viktig at alle bidrar, enten vi er forskere, kommunikasjonsrådgivere eller politikere. Uten personlig ansvar og engasjement i klimakampen, er det lite sannsynlig at vi får se de virkelig store statlige reguleringene som kan utgjøre en forskjell. Da tror jeg det blir vanskelig å nå klimamålene for 2020. Klimakampen vil rett og slett føles for fjern.

Vi når ikke klimamålene gjennom å kun forfekte fakta. Det gjør vi best om vi nordmenn får beholde litt av vår ibsenske livsløgn intakt – nemlig den at vi faktisk betyr noe og kan utrette noe.

Ord: Anne Jahr

Bildet: CC-lisensisert bilde. Opphavsmann: Andrew* (via Flickr)