Foto: inju (CC-by-2.0)

For oss som har jobbet i juli kommer august som en salig frelse. Nå er det ikke sånn at jeg ikke unner mine gode kolleger litt fri, enten med paraplydrinker i hånda, fjellstøvler på bena eller varme parkdager i byen. Men jeg er så lei av de tanketomme sommeravisene at jeg holder på å gå på veggen! Agurknyheter og late feriedager går gjerne hånd i hånd. Men når man jobber og sliter i juli – ja da forventer man at avisene skal ha annet enn agurker på menyen.

Samtidig er det enkelte oppslag man bare er nødt til å trekke på smilebåndet av. For de av dere som ikke har fått fulgt så nøye med, legger jeg ved linker til enkelte, fornøyelige agurker. På bloggen tar jeg gjerne i mot innspill til andre morsomme, håpløse eller utrolige agurker som dere har lyst til å dele med oss andre!

• 39 år gammel Colaflaske funnet på havbunnen (Dagbladet)
• Oppdaget Sankthansorm i gresset (Aust Agder Blad):
• Fant flaskepostforfatter etter 31 år – nå møtes de (VG):
• Frekke tyver stjal potteplanter (Gjesdalbuen):

For flere sommeragurker, kan også siden http://agurk.us/ anbefales.

Foto: dsevilla (CC-by-nc-2.0)

- Det er slutt, sa jeg.
- Vi passer ikke sammen, vi er for ulike.
Det stemmer bare ikke, vi må få en slutt på dette
- Er du sikker , sa hun og strøk hånden sin over håret mitt.
- Er det noen andre ? Jeg beit meg i leppa og mitt manglende svar bekreftet alle hennes verste anelser.
- Du har truffet en annen – du har sviktet meg, hylte hun, før hun slang  et siste slag med flat hånd, men det nådde aldri frem til det harde kinnet mitt. Det prellet av.
- Det er over sa jeg. Det er over.
- Kan du gi meg en forklaring, tryglet hun. Hvordan kunne du? Hva er det jeg ikke har…som hun har?

Jeg bet meg i leppa og kjente at stemmen sviktet.
- Du kommuniserer ikke, sa jeg – du gir meg ingenting tilbake. Jeg samlet krefter nå.  – Du bare snakker TIL meg. Du gir egentlig faen i hva jeg mener. Du bare kommer med dine historier uansett- de fleste har jeg hørt før- uansett- og så forventer du at jeg skal ta regningen. Dessuten er du en bedreviter. Du tror ikke jeg vet noe som helst.
Hun måpte, med halvåpen munn nå.
- Og det gjør hun nye liksom? Hun slo ut med hendene. Øynene var røde.
- Hun diskuterer med meg, hun svarer når jeg spør – uansett når, hun ber om hjelp fra meg når det er noe hun tviler på. Hun arrangerer de mest fantastiske selskaper, masse kule folk – som bare snakker sammen, diskuterer – et j……. cocktailparty- ikke som dine bedrevitende venner som bare snakker om seg selv, sa jeg med en viss tilfredshet i stemmen.  Jeg hadde kontrollen nå.

Effekten var kollosal, nesten for kraftig.
- Men, men, du pleide jo å like dette, disse gode historiene – du lo av de – koste deg fra ende til annen. Du sa jo aldri noe annet?? tårene rant fra de vakre øynene
- Du spurte meg aldri, sa jeg mens jeg kikket bort
- Men jeg kan forandre meg, sa hun. Jeg kan bli som de andre! Bare gi meg litt tid!

- Sorry, du har hatt all den tid du har trengt til å endre deg, til å lytte på hva jeg ville ha, men du har ikke brydd deg- du har kjørt ditt eget løp- nå gidder jeg ikke mer.
- Jeg sier deg opp, jeg trenger ikke mer papir å bære ut i søpla. Du er ute!
- Hvorfor , sa hun, hvorfor. Si meg hvorfor, sa hun mens hun skrek og tårene sprutet fra de røde øynene.
- Hvem er hun?
- Hva heter hun? sa hun og mobiliserte sine siste krefter av stolthet.

Jeg åpnet vesken og la den syslanke skjermen på bordet:
- iPad, sa jeg.

(fritt etter Hal Sirowitz)

Utro mediekunder

Vi er noen notoriske utro mediekunder- og verre vil det bli. For inntil to år siden kjøpte jeg papirutgaven av VG og Dagbladet hver dag . Bladde sirlig fra side til side som jeg hadde gjort de siste 20 årene. Men så fikk jeg iPhone. Endelig gikk det an å lese nyheter  på mobilen og kommunisere med venner samtidig.

Nå kjøper jeg VG på lørdag, som oftest. That’s it. Hjemme får jeg en  liten bunke papiraviser  på døren hver morgen. Den skal også ut. Nå skal iPaden inn på frokostbordet, slik en million andre også har gjort. Miljøvennlig er det også.

Nyheter får jeg fra Google News, her kan jeg selv bestemme hvilke nyheter jeg vil ha – alt etter interesse, når det passer meg; på mobil eller mac. Er det spennende kan jeg dele det på Facebook og Twitter med ett klikk. Så hva gjør media og  redaktørene mens opplaget raser? Du kan finne mange av de på Twitter, men samtalen kunne like gjerne vært ført over de svulmende konjakkglassene i redaktørforeningen. De er ikke der for å snakke med deg. Joda- det finnes gode unntak, men de er ikke i flertall.

Hadde de brydd som om å kommunisere med sine kunder hadde de selvsagt vært på Facebook istedet – der leserne er. Så hvem har skylden? De utro leserne som finner nyhetene et annet sted eller media som egentlig ikke bryr seg om leserne som kunder?

Den eneste oppmerksomheten jeg har fått fra et mediehus  var da jeg var annonsør. Da vanket det  både  lunsjer og hyggelige telefoner.  Men som vanlig, dødlig leser får jeg bare ett valg: kjøp avisa eller dropp det. De fleste velger det siste.

Også kommunikasjonsbransjen får store utfordringer når leserne bytter plattform. Når oppslagene i papiraviser får mindre verdi og kunden kanskje heller trenger en app til iPaden- betyr det en stor snuoperasjon-både i kunnskap og teknologi. Og med den farten dette skjer med er det bare å snu supertankeren fortere enn svint.

PS: Aftenpostens kundeservice – jeg skal aldri mer plage dere mer med sure telefoner om manglende aviser på søndag morgen.  Æresord.

Foto: dmdzine (cc-by-nc-nd-2.0)

Uke 17 må være en av de mest begivenhetsrike ukene i 2010. Uken er stappfull av seminarer, events, rapporter statsbesøk og allverdens nyheter. Derfor er det bare rett og rimelig at Ukekalenderen presenterer en liten nyhet selv også. Helt nederst i kalenderen finner du nemlig en nyskapning. Vi kaller den ”Lederkalenderen”. Der tar vi for oss utvalgte lederskifter kommende uke.

Kommunikasjon på kalenderen i uke 17: 26. april – 2. mai For eksempel har NHO fått ny president. Jeg kjente ikke den gamle særlig godt. Paul-Christian Rieber har jeg bare møtt et par ganger. Mitt inntrykk av ham er positivt. Medier som fremstiller Rieber som en skurk kan komme til å gjøre opp regning uten vert. Likevel var det selvfølgelig riktig av ham å gå av. En grunn kan være hensynet til NHOs omdømme. En minst like viktig grunn er hensynet til Rieber selv. En leder som havner i en krisesituasjon må gjøre alt som står i hans makt for å få angrepene til å stanse. Riebers avgang som NHO president vil redusere presset på ham.

Den nye NHO presidenten er også dyktig. Redaktør Harald Stanghelle beskriver Kristin Skogen Lund slik i Aftenposten; ”Det er mer nysgjerrighet, temperament, refleksjon og søkende styringskraft i Kristin Skogen Lund enn i de aller fleste av hennes forgjengere til sammen”. Stanghelle kjenner henne. Kristin Skogen Lund er en utmerket blanding av sin far, den avdøde krigshelten Olav Skogen, og sin mor, den svært levende Kjellaug Skogen. Når man blander det beste fra de beste blir det bra. Det er jeg helt sikker på at Harald Eia ville være enig med meg i.

Men uke 17 byr som sagt på mer. Medvedev kommer til Oslo, Richard Branson kommer til Gulltaggen, Lou Reed spiller både i Oslo og Bergen, og Lech Walesa, Ingrid Betancourt og Gary Kasparov kommer til Oslo Freedom Forum. Dette kommer du aldri til å huske med mindre du trykker ”Lagre som” og legger hele kalenderen vår på skrivebordet på PC’en din. På toppen av det hele er det 1. mai lørdag. Jeg gir meg ende over!

Hold fast og hold ut!

Hans

GKs ukekalender finner du som alltid på geelmuyden-kiese.no/ukekalender

Faksimilie: VG.no

Det er ikke bare aske og et flytomt luftrom som er kommet ut av den siste tidens vulkanutbrudd på Island.

Med askeskyen var det mange nye askeord som fikk bein å gå på i nettmediene. Faksimilie: VG.no

For mens flyene har stått på bakken, har nettjournalistene foldet ut sine askevinger og vist sine scrabble-evner i all sin askeprakt.

Det er nemlig ikke bare ny rekord i antall etterfølgende titler og bruk av fullbredde og fontstørrelse på nettavisenes hovedsaker som preget forrige uke. Det har vært gøy å se hvordan vulkanutbruddet har gitt liv til en rekke nye ord, og hvor raskt de har spredt seg. Journalistene skal i alle fall ikke beskyldes for mangel på kreativitet.

Foruten den nå velkjente askeskyen på ville veier, har vi kunnet lese om en rekke askesituasjoner, askekaos, stadige askerapporteringer, askeeffekt på børsen, selskaper i fare for å gå askekonkurs, samt kjendiser og vanlige, dødelige som må aske-haike for å komme hjem til sine kjære. Ja, verden har vært preget av generelt askekaos.

Av nyordene er de fleste sannsynligvis relativt kortlevde (sett at ikke denne askeskyen er kommet for å bli, noe vi for øvrig også har blitt advart om). Men noen, som for eksempel ”askefast”, har spredd seg raskt rundt i de fleste avisene, både de trykte og de nettbaserte. ”Askefast” er et blinkskudd, mener språkdirektør Sylfest Lomheim i Norsk Språkråd.

– Ordet oppsummerer situasjonen til tusenvis av mennesker, sa Lomheim til Aftenposten søndag kveld.

23.100 treff på google per mandag kl 10 er ikke verst for et ord som ble født for fire dager siden. I løpet av den tid har ordet allerede rukket å miste hermetegnene.

Så gjenstår det bare å se om det overlever når askeskyen har lagt seg.

Å argumentere eller ikke argumentere. Det er spørsmålet som de største avisenes egne eksperter – kommentariatet – bør stille seg.

Journalister har makt. Kommentatorene – populært titulert kommentariatet – enda mer. De fyller en viktig funksjon i samfunnet ved å analysere, kommentere og formidle det politiske liv til oss vanlige uvitende velgere. Slik blir vi bedre skikket til å gjøre vår demokratiske plikt: Finne og bruke stemmen vår ved valg.

Kommentariatet skal gi oss bedre innsikt, ta tempen på det offentlige rom, kritisere og kommentere politikernes handlinger, strategier og utspill, men også få oss til å forstå litt mer av politikkens abstrakte dimensjoner. For mange er deres ord en veiledning for hva som er riktig og hvem som har rett. Dét er et stort ansvar som bør forvaltes med omhu. Men er omhuen til stede?

Ros og ris av samme grunn

I min masteroppgave har jeg gjort en retorisk analyse av ni norske avisers kommentar- og lederartikler som omtalte Høyres partileder Erna Solberg i valgåret 2009. Analysen har hittil dokumentert et gjennomgående fravær av argumentasjon bak påstander om Solberg (både på godt og på vondt), fravær av politiske problemstillinger, et enormt personfokus, ensidig og ukritisk støtte i meningsmålinger, utydelige karakteristikker og kanskje mest synlig: En flokkmentalitet som gjorde at hele kommentariatet snudde opp ned på Solberg-fremstillingen fra medio august. Fordelingen mellom negative og positive kommentarer er skremmende delt i midten på dette tidspunktet.

Oppsiktsvekkende er det også at Solberg i september roses for nøyaktig det samme hun tidligere har blitt kritisert kraftig for – med den samme argumentasjonen til grunn. Først var hun utydelig, uklar og en uegnet partileder fordi hun nektet å ta stilling i regjeringsspørsmålet. Senere omtales hun som tydelig, klar og en valgkampvinner fordi hun nettopp har vært fast på ikke å velge side.

Et kuriøst apropos er at Dagsavisens Arne Strand skrev omtrent like mange negative kommentarer om Solberg som Aftenposten publiserte til sammen – både negative, positive og nøytrale – hele perioden. Og når kommentatorene først skryter av Solberg fra august av, er det blant annet med hjemmel i hennes nyfønede hår og lettere kropp. Retoriker Kjell Terje Ringdal, som ble kritisert av journalistene for sine påstander om at ”vekta teller” i politikken, har i alle fall rett i at vekta teller – i journalistikken.

Etterlyst: Åpenhet

Analysen viser et bilde av den politiske meningsjournalistikken som ikke tar seg ut i dagens lys. Dette er noe kommentariatet spesielt og journalister generelt må ta innover seg. Uten å være åpen og ha selvinnsikt på hvilken retning journalistikken beveger – og ønsker å bevege – seg i, ser det ut til at endestasjonen er et sted som gagner verken offentligheten, velgerne, politikerne eller journalistene selv. Hvis Erna er udugelig, vil jeg vite hvorfor. Jeg vil ikke at alt politisk stoff skal stappes inn i et pølseskinn av antagelser om maktkåthet og strategisk spill – med den overflatiske behandlingen som tvingende konsekvens.

Hvis kommentariatets autoritet skal bevares, har jeg følgende oppfordring: La andre instanser konsentrere seg om strategi og spill. La Erna selv få fokusere på hårføning og vekt. La vær å bruke hverandre som fasit. Gi oss heller gode råd basert på det dere kan: Politisk analyse. Argumenter for meningene deres. Bjeff gjerne både ofte og høyt, men gjør det i riktig situasjon, vis oss hvorfor og ikke gjør det uten grunn. Ikke bjeff bare fordi de andre gjør det.

Det burde ikke være mye forlangt av ei vaktbikkje.

Ikke sorter plasten din, det hjelper ikke likevel. Utsagnet fra Annegrete Bruvoll, forsker ved Statistisk Sentralbyrå, er både forskningsmessig og kommunikasjonsmessig en katastrofe fra start til slutt.

Forskere har rett. Det er tross alt forskning. Sett fra Annegrete Bruvolls synspunkt blir det derfor feil å sortere plast når klimamålene bedre nås gjennom statlige reguleringer. ”Utslippene fra avfallsbehandling er minimale, stort sett under 1 prosent av de nasjonale utslippene. Skal utslippene ned, er det helt andre utslippskilder som må reguleres”, sa Bruvoll til Vårt Land.

I en forskers idealverden tas beslutninger basert på gode analyser og fakta. I virkeligheten er mennesker bare mennesker. Hadde forskere hatt ansvar for å forankre miljøsaken i den norske befolkningen, hadde jeg vært alvorlig bekymret. Jeg handler i hvert fall ekstremt tregt når jeg blir fortalt hvor lite jeg betyr.

Det Bruvoll ikke tar høyde for med utspillet sitt, er hva hun indirekte kommuniserer. Bruvoll forteller at det kun er staten som kan ta ansvar for å gjøre noe med klimaendringene. Individet er bare en parentes, og individenes handlinger bagateller i det store bildet.

Staten spiller hovedrollen i klimakampen. Men hvis norske forskere totalt overser enkeltindividets rolle i kampen, så blir det dårlig føre i framtiden.

Staten er ikke en abstrakt enhet, men en sammenslutning av  mennesker med stor beslutningsmakt. Derfor er det viktig at alle bidrar, enten vi er forskere, kommunikasjonsrådgivere eller politikere. Uten personlig ansvar og engasjement i klimakampen, er det lite sannsynlig at vi får se de virkelig store statlige reguleringene som kan utgjøre en forskjell. Da tror jeg det blir vanskelig å nå klimamålene for 2020. Klimakampen vil rett og slett føles for fjern.

Vi når ikke klimamålene gjennom å kun forfekte fakta. Det gjør vi best om vi nordmenn får beholde litt av vår ibsenske livsløgn intakt – nemlig den at vi faktisk betyr noe og kan utrette noe.

Ord: Anne Jahr

Bildet: CC-lisensisert bilde. Opphavsmann: Andrew* (via Flickr)