Foto: Greenwich Photography (CC-by-2.0)

På en café i Madrid sitter fem gode venner fra rundt om i Europa. Glass tømmes og fylles. Samtalen går fra spanske spådommer om EUs økonomi og tyske visjoner om et samlet Europa, til vidløftige debatter om etikk og de filosofiske argumentene for og imot uhjelp.

Vi dreier inn på klimaproblematikken, og jeg gjør den ubehagelige oppdagelsen at av fire av mine beste venner påstår alle unntatt én at klimaendringer er en myte. Bedre blir det ikke av at alle data og argumenter som legges frem møtes med avfeininger som “I don’t believe in the climate scientists”, “It’s all about politics” og direkte usannheter som “I’ve heard 90 % of climate scientists don’t believe it themselves”.

Jeg mister besinnelsen, forlater fornuftsargumentasjonen og appellerer til følelser: “On every question even remotely related to science, you trust my every word without question. Why don’t you believe me now, when I present you with the evidence for climate change? I don’t CARE if you don’t believe in the climate scientists – why don’t you believe in ME?!”

Høye røster demper seg. Blikk søker bord. En jurist fra Bremen bryter stillheten, uten å ta øynene vekk fra glasset med Amstel på bordet foran seg:

“Because I don’t want to change my life.”

Samtalen går raskt videre til fotball, nærmere bestemt El Clásico, der vår vertsby lider et sviende 3-1 nederlag mot erkerivalen Barcelona.

Dagens utfordring går til alle som er interessert i endringsledelse og endringskommunikasjon: Hvordan får man til en endring dersom problemet ikke er manglende oppmerksomhet på problemet eller fravær av gode visjoner om hvordan man når målet, men en grunnleggende motstand mot endring i seg selv?

Foto: jmtimages (CC-by-nc-nd-2.0)

Barack Obama ble under presidentvalget omtalt som en stor kommunikator. Samtidig tvilte mange på hans evner til å følge opp ord med handling. Etter halvannet år som president har sannheten vist seg å være en annen. Obama er en handlekraftig president, men har samtidig blitt en svak kommunikator. Hvordan kunne dette skje?

Etter å ha gjennomført i overkant av en fjerdedel av første presidentperiode har Obama allerede oppnådd større politiske seire enn samtlige presidenter siden Reagan. Etterkrigstidens mest omfattende helsereform, finansreform og krisepakke er vedtatt. Bush-politikken i Afghanistan, på stamcelle, tortur- og klimafronten har blitt reversert. Økonomien har snudd fra krymping til svak vekst, og både banker og bilindustri er reddet. Selv USAs omdømme i verden har blitt så forandret at Nobels Fredspris nå befinner seg i Det Hvite Hus. Likevel er halvparten av folket misfornøyd med presidenten. Det skyldes i hovedsak høy arbeidsledighet, budsjettunderskudd og Obamas manglende evner til å kommunisere innhold og resultater av egen politikk.

Ta for eksempel krisepakken på 787 milliarder dollar fra vinteren 2009. De fleste oppfattet den som et offentlig sløseri fordi Obama glemte å fortelle hva pakken faktisk inneholdt. Hadde Obama kommunisert delene som den største skatteletten for middelklassen siden Reagan, den største samferdselsøkningen siden Eisenhower, den største utdanningspakken siden Johnson, og den største satsningen på fornybar energi gjennom tidene, så ville han blitt sett på som Supermann.

Helsereformen er et annet eksempel. I praksis er dette den største sosiale reformen siden 60-tallet. En reform som både sikrer 30 millioner amerikanere helseforsikring og senker budsjettunderskuddet på sikt. Det etterlatte inntrykket ble i stedet for dødspaneler, og en trillion i budsjettunderskudd. Årsaken var at de langvarige forhandlingene i kongressen førte til at Obama ikke kunne fortelle offentligheten om innholdet i den kompliserte reformen før det var for sent. Dermed ble mediearenaen overlatt til fanatiske ”Tea Party” aktivister, som nesten klarte å stoppe reformen gjennom å fremstille den som verdens undergang.

Klimareformen måtte nylig skrinlegges av samme årsak. Motstanderne fikk forhåndsdefinert den som en skatt på industriarbeidsplasser, fremfor at Obama fikk solgt den inn som en forsikring mot at Florida oversvømmes. På den økonomiske fronten sliter Obama fordi han lovte at ledigheten aldri skulle passere 8%. I dag ligger den på 9,5%. Kommunikasjon forutsetter tross alt troverdighet.

Mange frykter at president Obamas trøbbel kan føre til at demokratene mister flertallet i kongressen denne høsten. Likevel er dette langt fra sikkert. Republikanerne må da ha stang inn i de fleste vippedistrikter, og denne jobben blir ikke lettere av at partiet stadig velger reaksjonære kandidater med verken penger eller velgerappell. Samtidig er det viktig å huske på at selv om republikanerne er flinke til å angripe Obama, er de ennå ikke i stand til å selge inn egne løsninger på problemene.

Valg vinnes ikke kun på å snakke om problemer, men gjennom å kommunisere gode løsninger på dem. Obama har klart det før. Han kan fint klare det igjen.

Foto: Liberal Democrats (cc-by-nd-2.0)

-I have done nothing wrong! insisterer Nick Clegg, leder av Storbtiannias Liberal Democrats. Så feil kan man ta. Clegg har gjort en av de mest alvorlige feilene man kan gjøre i britisk politikk. Han har stått frem som et reelt alternativ til Labour og Conservatives. Det straffer seg. Store ressurser settes nå inn for å knuse Nick Cleggs troverdighet.

Den negative kampanjen mot Clegg er spesiell fordi den ble mobilisert på to dager. Før statsministerkandidatenes første TV-debatt 15. april var interessen rundt Clegg og Lib Dems minimal. Takket være en strålende TV-innsats gjorde Nick Clegg Lib Dems til en troverdig utfordrer. Nå skal troverdigheten fjernes, og virkemidlene er mange:

Økonomisk snusk

Clegg har vært de fremste kritikere av parlamentsmedlemmers misbruk av frynsegoder. Nå stilles det spørsmål ved om Clegg selv har drevet med snusk, blant annet ved å få partibidrag rett inn på sin egen konto, og bruke disse pengene til private utgifter. Lib Dems innrømmer at Clegg har fått slike bidrag inn på sin konto, men hevder at alt er skjedd i henhold til reglene. Men det tar flere dager å grave frem bilagene, og dermed får mistanken mot Clegg feste seg.

Politisk vingling

Landsmøtet til Liberal Democrats har vedtatt at britiske styrker skal trekke seg ut av Afghanistan. Det er et upopulært standpunkt. Derfor har Clegg forsøkt å tone det ned så godt han kan, men nå trekkes det frem som eksempel på politisk uklarhet. Det svir, for det er nettopp tydlighet Clegg spiller på når han sikter mot 10 Downing Street.

Uprofesjonalitet

For tre dager siden ringte en taxisjåfør til The Sun. Sjåføren hadde kjørt en person som åpenbart arbeidet for Clegg, og som hadde glemt igjen en papirbunke bak i taxien. Denne papirbunken inneholdt notater om hvordan Clegg burde oppføre seg i TV-debatten som nettopp var gjennomført. Tazxisjåføren fikk nok en rund sum av The Sun, og Cleggs støtteapparat ble stempler som uprofesjonelt. Skal folk som ikke greier å passe på en papirbunke styre landet?

Humor

Ingen britisk valgkamp uten humor. Clegg-vitsene florerer, og noen rammer hardere enn andre. Her er en av de mer uskyldige: Question: How do you piss Heather Mills off? Answer: Nick Clegg.

Sjansen for at Lib Dems kommer til makten er minimal. Sjansen for at de kommer på vippen er litt større, men ikke mye. Med enkeltmannskretser vil det være de to store partiene kampen står mellom. Det er imidlertid en stor fare for at Lib Dems vil stjele mange stemmer fra Conservatives, og med en splittet opposisjon er sjansen større for at Labour og Gordon Brown beholder makten. Men sjansen for det er også ganske liten.