Stikkordarkiv for Arbeiderpartiet

Smålig og feilslått bursdagshilsen

HBP

Arbeiderpartiet har mye å være stolt av i likestillingskampen. Men selvapplaudering som bursdagshilsen er en lite kledelig gest. Som kommunikasjonsstrategi før en valgkamp er det direkte feilslått.

Siv Jensen fikk egentlig den bursdagsgaven hun drømte om, da fem av Arbeiderpartiets beste kvinner i et debattinnlegg i Dagsavisen benyttet hennes bursdag til å trekke frem den innsatsen Arbeiderpartiet har gjort for kvinners rettigheter. De trekker frem likestillingsloven, økt kvinneandel i arbeidslivet, den positive effekten av kjønnskvotering med mer. Den innsatsen som ble lagt ned i går, var arbeiderpartikvinnenes gave til Siv i dag.

Ironisering og harselering over Fremskrittspartiets innsats for likestillingen kan være både treffende og betimelig, og fristelsen ble kanskje for stor rett etter at Siv Jensen freidig erklærte seg som feminist. Men som bursdagsgave var den ironiske og belærende hilsenen ikke god.

Nå er det kanskje ikke mange av Fremskrittspartiets velgere som leser Dagsavisen. Innlegget kan derfor heller tolkes som god indremedisin for egne velgere, enn som et oppriktig forsøk på å oppdra Siv Jensen og hennes meningsfeller. Like fullt tror jeg at de som ikke tilhører supporterklubben til Arbeiderpartiet, fikk en flau smak i munnen av innlegget i Dagsavisen.

Arbeiderpartiet representerer nemlig makta. All den tid makta bruker kommunikasjon i det offentlige rom til å skryte av egen innsats i går, vil velgerne se seg om etter noen som tegner et spennende bilde av morgendagen. Det gjør Siv Jensen. Hun har frekkhetens nådegave og sier at den type likestilling som Arbeiderpartiet står for, gjorde nytten sin i går. I morgen er det individet som gjelder.

Så lenge Arbeiderpartiet er såre fornøyde med egen innsats og ikke klarer å inspirere og motivere for de sakene som skal løses i morgen, vil Siv Jensen og Fremskrittspartiet ha en takknemlig jobb. Ingen liker skrytepaver, uansett hvor flinke de er.

Ord: Kristine Meek

Bilde: mayhem

De maktesløse

Denne helgen er vi blitt bedre kjent med Norges neste statsminister. Det setter jeg hatten min på. Men jeg setter den ikke på at Fremskrittspartiets leder Siv Jensen overtar i 2009.

Politiske kommentatorer sliter med å forstå Fremskrittspartiet. De forsøker å definere partiet på en høyre venstre dimensjon. Jeg skjønne at de sliter, for det lar seg ikke gjøre. Norsk politikk kan ikke defineres slik. Norge er et korporativ. Det kan ikke forstås høyre venstre. Det må forstås inne ute. Fremskrittspartiet er på sitt beste når det er på parti med dem som faller utenfor.

For meg handler politikk om å definere fellesskap. Politikk er viktig fordi det er den eneste arenaen der de maktesløse kan få makt. Rike har pengemakt, embetsmenn har forvaltningsmakt, men de svakeste har ikke annen makt enn den politikken gir dem. De etablerte partienes krise er at de fungerer bedre for dem som er på innsiden enn for dem som har falt utenfor. Fremskrittspartiet er ikke et misnøyeparti. Fremskrittspartiet er et parti for de maktesløse.

Tidligere var det Arbeiderpartiet som var de maktesløses parti. Det var Arbeiderpartiet som inkluderte husmenn og arbeidere. Det var Arbeiderpartiet som la forholdene til rette for likestilling slik at kvinner kom med. Men Arbeiderpartiet har ikke maktet å gjøre det samme verken for innvandrerne, eldre, syke eller for lavtlønte i offentlig sektor. De er mange nok til å sende Jensen inn i regjeringskontorene når de bestemmer seg for det. Det kommer til å skje når Fremskrittspartiet har ryddet opp i standpunkter som primært virker ekskluderende og stigmatiserende. Siv Jensen blir ikke ferdig med en slik opprydning før valget i september. Til det er partiet slik det fremstår i dag for preget av hatretorikk.

Men hun kan rekke det til valget i 2013.

Ord: Hans Geelmuyden

L’esprit de l’escalier

Dette innlegget skulle egentlig handle om noe helt annet. Det skulle være en bitende velplassert kommentar til hvordan norske medier blodtørstig dekket forrige ukes gatekamper Oslos gater.

Å komme med en velplassert vittighet, passe frekk, passe utfordrende, på akkurat riktig tidspunkt er en kunstform få behersker. Å se og uttrykke et godt poeng idet det inntreffer, å ”ta ting på kornet”, slik vi opplever det på film eller TV, er ofte egentlig en del av et velregissert manuskript. I det virkelige livet finnes intet manus – derfor er det enda morsommere når man treffer. Et øyeblikks opplevelse av å være en slags virkelighetens Knut Nærum.

Som oftest kommer man på den perfekte kommentaren alt for sent, eller enda verre: En eller annen vittigper rekker å kommentere situasjonen før deg. Diderot identifiserte denne forsinkede eller undertrykte kommentaren allerede i 1758, han kalte det ”l’esprit de l’escalier” – ordene du kommer på i trappen, på vei ut. De ivrigste av oss får lyst til å løpe opp igjen, inn i stuen og proklamere den sylskarpe observasjonen, men da har publikum beveget seg videre. De er ikke lenger i kontekst, situasjonen er historie. Den taktfulle velger derfor heller å fortsette nedover gangen, humrende. Andre går hjem for å skrive leserbrev i avisen. Det er sjelden en god idé.

I lørdagens DN sutrer Frp-formann Siv Jensen over at den rødgrønne regjeringen ser det som formålstjenlig og riktig å drive motkonjunkturpolitikk i krisetider. Programmatisk påpeker hun at Frp har alltid villet øse ut oljepenger til de fleste gode og mindre gode formål i årevis. Jensen unnlater å nevne det vi alle vet: Betingelsene har endret seg. All bets are off. Oljeprisen har rast ned 100 dollar, og Frps retorikk er den samme. Det gjør den tilfeldigvis litt mer riktig nå, men det betyr ikke at partiet hadde rett før. Jensen er løs og muntlig i stilen, og hun ville nok neppe gått av veien for litt situasjonskomikk under NHO-middagen, da Stoltenberg presenterte det Jensen kaller ”Frp-politikk”. Det fikk hun tydeligvis ikke til, og i stedet avslutter hun innlegget slik:

” Det er alltid slik at noen må være først, og rydde vei. Det gjør Fremskrittspartiet hele tiden. Det er på sin plass med et hjertelig velkommen etter, herr statsminister.”

Jeg tipper statsministeren hadde med seg noen kloke ord ned trappen.

Ord: Jo Eikeland Roald
Foto: DN.no

Internettvalget 2009: Arbeiderpartiet 2.0

Sindre Fossum Beyer, Informasjonssjef i Arbeiderpartiet, har tidligere i høst hevdet at partiet er det beste på sosiale medier. GK Forum har pratet med Beyer om partiets internettstrategi. Innlegget går inn i serien Internettvalget 2009, som ser nærmere på hvordan norske partier vurderer internett og sosiale mediers viktighet i valgkampen.

Hei Sindre, hva har Arbeiderpartiet lært av Barack Obama i høst?
I høst, men også tidligere, har vi lært at et av nettets fremste fortinn er egenskapen til å skape ”offline aktiviteter” gjennom online virkemidler. Nettet blir brukt til å mobilisere til husbesøk, arrangementer og til å skape dialog.

Du uttalte til Digi.no i september at potensialet for sosiale nettmedier er større i Norge enn i USA. Hva mener du med dette?
Vi er av landene i verden med beste tilgang til internett, og i så måte har vi stort potensial. I forhold til politikken kan det virke som at sosiale medier har en mindre viktig plass. Årsaken til det tror jeg er at vi har et mangfold av medier i Norge og mange ulike alternativer. Det er liten tvil om at den politiske nettbevegelsen i USA har vokst frem som en reaksjon på medienes dekning av bl.a. Irak–krigen og Fox News sin subjektive dekning av politikken.

Hvilken rolle vil sosiale medier spille i Arbeiderpartiets valgkampstrategi foran 2009-valget?
Det vil spille en viktig rolle for å organisere og involvere våre velgere. Du kan se hvilke nettsamfunn vi er tilstede i dag her. Vi har også opprettet en egen blogg der vi ønsker innspill og ideer til vår nettstrategi.

Har AP, som Høyre, gått til bloggere for å få dekning av politiske saker?
Det har hendt ja. Ofte er jo også politikerne våre bloggere selv som slipper nyheter.

Hvor stor innflytelse vil bloggere og nettsamfunn ha på 2009-valget?
I hvert fall større enn noen gang tidligere. Vi satser på å være sterkt representert. Hvor viktig det blir, avhenger også av hvor mye mediene selv bruker nettsamfunn og bloggere som en del av dekningen deres.

Hva gjør AP for å vinne nettvelgerne frem mot stortingsvalget?
Vi skal gjøre mye nytt og spennende. Vi har brukt det siste året til å klargjøre oss på det tekniske området slik at vi har gode muligheter til å gjøre det bra. Vi har bl.a. bevisst valgt en open source publiseringsløsning for å enkelt kunne integrere oss mot andre løsninger, og gir oss større frihet og kontroll over egen løsning. Det tror jeg er ett av våre fortrinn.

Hvilke bloggere ser Arbeiderpartiet som de mest innflytelsesrike i norsk politikk?
Bjarne Håkon Hanssen, Helga Pedersen, Fredrik Mellem, Tore Sandvik og Vampus.

Hvem er den beste og mest innflytelsesrike politiske bloggeren i Norge for tiden?
Bjarne Håkon Hanssen.

De amerikanske presidentkandidatene var tidlig ute med å ansette prominente bloggere til å ta seg av internettstrategien. Er dette noe Arbeiderpartiet kan komme til å gjøre?
Vi vil i hvert fall ha en styrket dialog mot våre bloggere. Dessuten jobber vi med å få flere i Arbeiderpartiet til å delta i nettsamfunn og å blogge.

Du uttaler til Kampanje.com at det ikke lar seg gjøre å overføre Obamas suksess med innsamling av penger fra privatpersoner til norske forhold. Hvorfor ikke?
Jeg tror vi kan samle inn flere penger på internett enn vi gjør i dag. Men det er liten tvil om at vi har en annen fundraising kultur i Norge enn i USA. Jeg tror daglige mail til supportere og medlemmer med spørsmål om donasjoner vil bli oppfattet som påtrengende i Norge. Vi er veldig inspirert av hva Obamakampanjen har fått til, men det er også viktig å identifisere forskjellene mellom Norge og USA. Kun på den måten kan vi lage en fornuftig strategi tilpasset norske forhold.

Kommer nettet til å avgjøre valget?
Det er i hvert fall en av faktorene som kommer til å ha økt betydning. Alle partier kommer sikkert til å finne på noe nytt. Jeg tipper de fleste vil lansere nye nettsider og mange vil lansere nye funksjoner som spill osv.

Ord: Espen Skoland

Andre artikler i denne serien: Internettvalget 2009: Obama kan, kan Høyre?

Er partiene for avhengige av staten?

Informasjonssjef i Arbeiderpartiet, Sindre Fossum Beyer, hevder at Obamas suksess med innsamling av penger fra privatpersoner ikke kan overføres til Norge. Hvorfor ikke?

Ifølge tall fra SSB er Arbeiderpartiet faktisk det partiet som får den laveste andelen av inntektene sine fra private – mens KrF får mest. KrF samlet i fjor inn 3,8 millioner fra privatpersoner, som tilsvarer 9 prosent av partiets totale inntekter. Nesten hver fjerde krone som ble gitt fra private til politiske partier ble gitt til KrF. Til sammenlikning fikk Ap ca. 1 million, eller 0,7 prosent av de totale inntektene sine fra private givere. Kanskje er det ikke så rart at Fossum Beyer tror det er vanskelig å få privatpersoner til å støtte politiske partier i Norge.

Det er klart det er lettere å få én, samlet sum inn på kontoen en gang i året, for eksempel fra en fagorganisasjon – enn å måtte jobbe for å få folk til å gi en skjerv til partiet. Men det er altså mulig. (Og bruken av internett var garantert ikke avgjørende for donasjonene til KrF.) En annen løsning er naturligvis å pålegge partiets egne politikere å betale partiskatt, slik SV og RV gjør. Men ærlig talt virker ikke det særlig fristende.

Spørsmålet er om Arbeiderpartiet trenger femtilappen fra den engasjerte tenåringen, eller de to hundre kronene fra minstepensjonisten? Det var disse Obama klarte å mobilisere for sin sak. Smågiverne. Norske partier får i snitt mer enn 7 av 10 inntektskroner fra én storgiver; staten. Hvorfor skal man holde seg med en stor, krevende medlemsmasse, når man bare kan bevilge seg selv statsstøtte nok til å dekke sine kostnader?

Valgforsker Anders Todal Jensen sa til Dagens Næringsliv 06.09 i år at partiene ”erstatter mennesker med penger og kjøper seg reklame”. Todal Jensen mener dagens offentlige partistøtte gjør partiene mindre følsomme overfor medlemmene sine. Det er et tankekors at partistøtten, som er utformet for å gjøre partiene så uavhengige som mulig, også bidrar til å svekke partidemokratiet.

Mange er riktignok skeptiske til private donasjoner til partier. Det er bra. Penger er makt, og er beløpene store nok kan det fort oppstå uheldige og udemokratiske bindinger mellom partier og enkeltinteresser. Men er det giveren som er problemet? Neppe. Det er den uutalte kontrakten mellom giveren og mottageren som er udemokratisk. Våre fremste folkevalgte skal kun være bundet av velgernes mandat. Ikke privatpersoner med mye makt og penger, og ikke fagorganisasjoner.

Det er mye ved den amerikanske måten å drive valgkamp på som jeg ikke ønsker mer av i norsk politikk, men Obamas evne til å mobilisere velgerne til å gi tid og penger til politisk arbeid bør vi så absolutt forsøke å overføre til Norge. Kanskje burde vi redusere partistøtten for å tvinge partiene i kne. Da kommer de tross alt nærmere grasrota.

Ord: Even Westerveld