Arbeiderpartiet har mye å være stolt av i likestillingskampen. Men selvapplaudering som bursdagshilsen er en lite kledelig gest. Som kommunikasjonsstrategi før en valgkamp er det direkte feilslått.
Siv Jensen fikk egentlig den bursdagsgaven hun drømte om, da fem av Arbeiderpartiets beste kvinner i et debattinnlegg i Dagsavisen benyttet hennes bursdag til å trekke frem den innsatsen Arbeiderpartiet har gjort for kvinners rettigheter. De trekker frem likestillingsloven, økt kvinneandel i arbeidslivet, den positive effekten av kjønnskvotering med mer. Den innsatsen som ble lagt ned i går, var arbeiderpartikvinnenes gave til Siv i dag.
Ironisering og harselering over Fremskrittspartiets innsats for likestillingen kan være både treffende og betimelig, og fristelsen ble kanskje for stor rett etter at Siv Jensen freidig erklærte seg som feminist. Men som bursdagsgave var den ironiske og belærende hilsenen ikke god.
Nå er det kanskje ikke mange av Fremskrittspartiets velgere som leser Dagsavisen. Innlegget kan derfor heller tolkes som god indremedisin for egne velgere, enn som et oppriktig forsøk på å oppdra Siv Jensen og hennes meningsfeller. Like fullt tror jeg at de som ikke tilhører supporterklubben til Arbeiderpartiet, fikk en flau smak i munnen av innlegget i Dagsavisen.
Arbeiderpartiet representerer nemlig makta. All den tid makta bruker kommunikasjon i det offentlige rom til å skryte av egen innsats i går, vil velgerne se seg om etter noen som tegner et spennende bilde av morgendagen. Det gjør Siv Jensen. Hun har frekkhetens nådegave og sier at den type likestilling som Arbeiderpartiet står for, gjorde nytten sin i går. I morgen er det individet som gjelder.
Så lenge Arbeiderpartiet er såre fornøyde med egen innsats og ikke klarer å inspirere og motivere for de sakene som skal løses i morgen, vil Siv Jensen og Fremskrittspartiet ha en takknemlig jobb. Ingen liker skrytepaver, uansett hvor flinke de er.
Ord: Kristine Meek
Bilde: mayhem
