Q: Hvilke stillinger søker dere folk til?
A: Når vi besøker læresteder rundt om i landet snakker vi mest om juniorkonsulentstillinger og internships, da det er disse stillingene søknadsfristene først og fremst er beregnet på og det er fra høyskoler og universiteter vi henter flest til disse stillingene. Imidlertid søker vi også rådgivere og prosjektkoordinatorer. Les mer om de forskjellige stillingene på: http://www.gkfolk.no/selskapet/laeringsveien/

Q: Hvilken fagbakgrunn er mest interessant for Geelmuyden.Kiese?
A: Alle. Vi er helt avhengige av å ha så forskjellige perspektiver som mulig for å kunne løse de aller mest utfordrende kommunikasjonsoppdragene. Vi har alt fra nanoteknologer til samfunnsvitere, siviløkonomer til journalister og psykologer til merkevarespesialister. Det viktigste er at man er engasjert og brenner for kommunikasjon som virkemiddel til å skape endring.

Q: Når er intervjuprosessen ferdig?
A: Etter søknadsfristen 18. oktober gås søknadene gjennom før man kalles inn til intervjurunde. Vi har flere intervjurunder og prosessen avsluttes som regel i november. Les mer på: http://www.gkfolk.no/intervjuene/

Q: Når begynner jeg hvis jeg får jobb?
A: Nyansatte juniorkonsulenter begynner typisk i januar eller september. Da har vi introkurs for alle nye fra Oslo, Stockholm og København. Interns kan ha internperiode når som helst på året, og når dette passer best avklares i intervjuprosessen.

Opp, opp og hopp!

- Jeg har en idé! Vi stiller på Arbeidslivsdagen i supermanndrakter!

Husets store skeptiker, Kristoffer Robin, er som vanlig skeptisk. Han kan bare overbevises med gode, empiriske  argumenter.

- Skal vi ha tak i raringene kan vi ikke være redd for å drite oss ut!

Torbjørn, en rødstrømpe fra Aust-Agder og den rareste vi har på huset, er lettere å be:

- Så lenge du fikser draktene, er jeg med. Og de skal være fine!

Med en hjelpende hånd fra idésmeden Martin får jeg oppdraget utført.  Han tar en telefon og gir meg et navn. Flirende. Jeg løper opp på NRKs kostymelager. Tre supermanndrakter og enda en løpetur senere står vi på stand på Blindern.  Her møter vi et hav av spurvunger som skal ut og fly. Hver samtale er som å smake fra en godtepose av kompetanse. Arbeidspsykologer, retorikere, statsvitere og økonomer. En teolog. En langreisende. En politisk engasjert småbarnsmor. Historier som fikk meg til å stoppe opp, skru av skravle-piloten, og lytte. Sterke stemmer som jeg husker ennå. Jeg kommer til å lete etter dere i søknadsbunken!

Det er ikke lenge siden jeg selv gjorde et hopp fra student til nyansatt junior i GK.

Den første dagen. Morgenmøte. Utsyn Stortinget. Lyse hoder rundt et bord, noen med høyt hår, andre med litt mindre hår. Dresser, skjørt og hettegensere.  Åtte nyansatte. Minst én forskremt førstereisende. GKs egen valgguru Audun spår valget i 2013. Den interne gallupen viser en helomvending fra forrige valg – den rødgrønne overvekten er borte, Høyre stormer fram, med Arbeiderpartiet på en god andre plass, Venstre er på frammarsj, SV sliter, FrP er helt ute. Vi er alltid uenige, men ikke så uenige med folket. Jeg merker fort at GK er en kunnskapsbedrift. Trønderen Pia deler fra sin masteranalyse av kommentatorveldet og forteller om hvorfor hun valgte å bli konsulent i stedet for journalist. Stafettpinnen går videre til vår eks-etteretningsmann som lover å lære oss noen avhørsteknikker neste mandag. Alle har en bakgrunn. Alle har noe å lære av hverandre.

Ikke for alle. Knapt en måneds fartstid. Et helt hundeår av læring. Om hva alle disse ordene innebærer –  verdidriver og rollehjul, maktkart og merkearkitektur. Verktøy som kan flytte makt i alle sammenhenger. Jeg har lært at GK ikke er for alle. Jeg kan love deg at jeg ikke spikker pressemeldinger og mekker powerpointer for kommunikasjonens skyld. Vi er på samfunnsoppdrag. Med moralske kompass i magen. Samfunnet trenger flere, gode lærere. Ansvarlige ledere. Flere blodgivere. Og fosterhjem. En bistandsdebatt som utfordrer norske interesser og ikke bare spiller på sultne barn i Afrika. Og du bærer sikkert på egne fakler. Det viktigste er ikke hva du brenner for, men at du vil noe. Da har du en jobb å gjøre i GK.

Kjendiser og sjampo. Sjampis-dronningen Nora  stikker en pose sjampo til meg fra siden. Som for å minne de høye tankene mine på at vi jobber med markedsmakt også. Krisetelefonen ringer. En mann som ble kjendis for å bo alene i skogen – men som stakk hjem når det ble litt for ensomt, viser det seg – er avslørt av mediene, og trenger krisehjelp. Krisekalotten Ben vet råd –fortell sannheten, vær ydmyk. Jeg tenker at ikke alle samfunnsoppdrag er like viktige.  Det er ingen menneskerett å få medieoppmerksomhet, ei heller å få hjelp til å komme seg oppreist ut av stormen. Men jeg er glad det finnes råd å få selv for en ensom skrue som har forvillet seg inn i medieskogen.

Læringsveien. Å jobbe i GK er som å lære seg å sykle. I motbakke. Derav bratt læringskurve. Du kan alltid regne med drahjelp. Det er lov å vingle litt i starten, det er lov å gå på trynet. Før du fyker av gårde! Nye utfordringer venter på neste topp. Opp, opp og videre!

Jeg venter spent på at neste ildsjel skal fly inn døren. Du trenger ikke vite hva du skal bli. Du må bare fortelle oss hvem du er, og hva du vil. Hopp opp – og ut! Les mer om søknadsprosessen og last ned søknadsskjema fra http://www.gkfolk.no/intervjuene/

Min trettiende dag i Geelmuyden.Kiese starter som alle andre dager: ved avisbordet. Det mest interessante for meg er ikke alltid hva som står i artiklene – det kan være mye mer givende å høre hva mine erfarne kolleger sier om dem.  De leser nyheter som leger leser røntgenbilder. De ser hva som ligger bak, de hører hva som ikke blir sagt. Og ikke minst: de ser hva som kommer til å stå i avisa i morgen og neste uke, hvis de ikke gjør noe med det. I dag er det statsbudsjettet vi snakker om. Hvem får mer? Og hvorfor det? Hva gjør opposisjonen, og hvem bryr seg? Hvilken statsråd blir den første som må levere inn adgangskort og smykkeskrin og begynne å skrive bok?

På plass ved PC-en begynner jeg å se på resultatene av gårsdagens mediearbeid. Jeg konstaterer fornøyd at en stor avis lot seg overtale til å møte opp på et folkemøte hos en idealistisk organisasjon jeg jobber med. Jeg leser artikkelen og slår fast, nå litt mindre fornøyd, at hovedbudskapet til journalisten er at han var nesten alene på møtet. Oisann, tenker jeg. Før jeg ydmykt viser artikkelen til kollegaen på nabopulten. ”Dette er jo en kjempemulighet!”, sier hun. Og det er det jo, ved andre øyekast. Målet vårt har aldri vært at flest mulig folk skal gå på møter. Vår jobb er å hjelpe kunden med å få til en lovendring som vil bedre livskvaliteten til mange mennesker. Vi bruker artikkelen for alt den er verdt, og begynner å fortelle historien om hvordan man skal vekke nytt engasjement for en viktig sak.

I lunsjen havner jeg midt mellom to samtalealternativer – den til venstre om hvorvidt grammatikk er matematikk, og den til høyre om helgens runde i Tippeligaen. Valget er enkelt, og etter å ha utpekt årets seriemester er det tid for å gå løs på en oppgave jeg ikke har gledet meg til. En kunde er ikke helt fornøyd med en kommunikasjonsstrategi vi har foreslått. Han er redd vi ikke viser ham fra sin beste side. Vi har tro på at kunden har alt å vinne på å vise flere sider av seg selv. Det krever mot. Man kan aldri bestemme hva folk oppfatter. Men vi kan være bevisst hva vi sender. Vi hjelper kunden med en analyse av hvordan han ser ut, og blir til slutt enige med ham om en strategi som bruker hans ekte uttrykk. Kunden er storfornøyd, og vårt produkt har blitt enda bedre. Puh.

Foran en av TV-skjermene i kontorlandskapet står jeg og hører om nye lekkasjer fra statsbudsjettet. Jeg merker at jeg tenker mer og mer som kollegene ved avisbordet. Hva er det de ikke sier nå? Hva måtte Senterpartiet betale for dette? Og hvilke av våre kunder får gjennomført de endringene vi har hjulpet dem med? Ved siden av meg står en kollega, en skikkelig lur fyr. Han har garantert svarene jeg leter etter. Sannsynligvis har han ledet flere nyhetssendinger på TV enn jeg noensinne har sett. Jeg spør ham, jeg. Og der og da viser han meg hvorfor det er så skremmende, og hvorfor det er så givende å være ny i Geelmuyden.Kiese. Han snur seg mot meg, nikker, og sier ”Ja, hva tror du?”

Jeg blir alltid utfordret i Geelmuyden.Kiese. Hver dag, hele dagen. Min første måned har gitt meg et års erfaring. Når det blir kveld og jeg tusler ut fra kontoret, forbi saksofonisten utenfor Stortinget og oppover Karl Johan, kjenner jeg at jeg oppriktig gleder meg til i morgen. Eller til neste år, sånn rent erfaringsmessig.

Torsdag 30. september reiser et storslått team fra Geelmuyden.Kiese på ekskursjon til BI for å jakte på stjernestudenten. Anledningen er BIs karrieredag. På tross av at GK har et ufortjent dårlig rykte på BI, så krysser vi fingrene og satser hardt. Vi vil så gjerne bli bedre kjent med dere!

Det storslåtte teamet består av GKs nye sjef Andreas Wabø, PR-dronningen Nora Aspengren, finansmannen Christian Steenstrup, og den nye stjerna vår; intern Daniel Barhom.

Hvem ser vi etter? Aktive studenter med oppreist gange, klar tale, uforstyrret nattesøvn og et rolig blikk.

På karrieredagen vil vi ha en attraktiv og imponerende stand, med både kasteballer og søtsaker. Det vil også bli gitt en kort presentasjon om vårt summer internship-program, møt opp på rom C1-000 klokken 12.00 for mer informasjon.

Vi håper på en strålende dag med mange interessante spørsmål fra potensielle søkere!
Vi sees!

For mer informasjon besøk våre karrieresider på http://gkfolk.no

Meld deg gjerne på Facebook-arrangementet her!